EVANGELIETS TJENERE

Paulus’ forsiktige framgangsmåte

Predikanten må ikke nære den tanken at hele sannheten skal framholdes for de ikke-troende ved enhver anledning. Han bør nøye overveie når det skal tales, hva som skal sies, og hva som skal være usagt. Dette er ikke ensbetydende med å føre noen bak lyset; det er å virke som Paulus virket. “Om jeg enn er fri fra alle,” skrev han til korintierne, “har jeg dog selv gjort meg til tjener for alle, for å vinne de fleste, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven — om jeg enn ikke selv er under loven — for å vinne dem som er under loven; for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov — om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus — for å vinne dem som er uten lov; for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen.” 1 Kor. 9, 19-22. ET 84.2

Paulus nærmet seg ikke jødene på en måte som ville vekke deres fordommer. Han begynte ikke med å si til dem at de måtte tro på Jesus av Nasaret, men dvelte ved de profetier som talte om Kristus, hans misjon og hans gjerning. Skritt for skritt førte han sine tilhørere fram og viste dem hvor viktig det var å ha aktelse for Guds lov. Han viste seremoniloven skyldig aktelse og påpekte at det var Kristus som innstiftet den jødiske husholdning og offertjenesten. Derpå førte han dem ned til Gjenløserens første komme og påviste at i Kristi liv og død hadde hvert punkt i offertjenesten fått sin oppfyllelse. ET 84.3

Blant hedningene begynte Paulus med å opphøye Kristus, og deretter framholdt han lovens bindende krav. Han påviste hvordan det lys som stråler ut fra Golgatas kors, ga hele den jødiske husholdning glans og betydning. ET 85.1

Således varierte apostelen sin virkemåte, idet han avpasset sitt budskap etter de foreliggende omstendigheter. Tålmodig arbeid skaffet ham betydelig framgang; men det var likevel mange som ikke ville la seg overbevise. I vår tid er det somme som ikke vil overbevises hvordan man enn framholder sannheten, og den som arbeider for Gud, må omhyggelig overveie de beste arbeidsmetoder, forat han ikke skal vekke fordom eller stridslyst. Her er det at mange er kommet til kort. Ved å følge sine naturlige tendenser har de lukket dører hvorigjennom de ved en annen framgangsmåte kunne ha vunnet adgang til hjerter, og igjennom disse igjen til andres hjerter. ET 85.2

Guds arbeidere må være allsidige menn; det vil si, de må være menn med karakterbredde. De må ikke være ensidige menn som arbeider etter fastsatte former og er ute av stand til å innse at deres forkynnelse av sannheten må variere etter den klasse mennesker som de virker iblant, og etter de forhold som de støter på. ET 85.3

Når predikanten møter uvennlighet, bitterhet og motstand, så har han en ømtålig gjerning å utføre. Mer enn andre behøver han den visdom som “er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt”. Jak. 3, 17. Liksom doggen og de stille regnskurer faller mildt på visnende planter, slik skal hans ord falle mildt når han kunngjør sannheten. Han skal vinne sjeler, ikke støte dem bort. Han må legge vinn på å handle klokt i de tilfelle hvor det ikke foreligger noen regler å følge. ET 85.4

Mange sjeler er blitt vendt i den forkjærte retning og er derved gått tapt for Guds sak som følge av mangel på klok-skap og visdom fra arbeiderens side. Takt og konduite forøker arbeiderens brukbarhet hundrefold. Dersom han taler de rette ord i rette tid og viser den rette ånd, så vil dette øve en mildnende innflytelse på hjertet hos den som han søker å hjelpe. ET 85.5