EVANGELIETS TJENERE

Selvstendighets-ånden

Før jeg forlot Australia og etter at jeg kom hjem til Amerika, har jeg fått undervisning om at et stort verk skal utføres her i landet. De som var med i arbeidet i begynnelsen, holder på å forsvinne. Bare få av sakens banebrytere er ennå iblant oss. Mange av de tunge byrder som tidligere ble båret av menn med en lang erfaring, faller nå på yngre menn. ET 359.1

Med denne overføring av ansvar til arbeidere med mer eller mindre begrenset erfaring følger visse farer som vi behøver å være på vakt imot. Verden er full av kamp om å være den første. Tilbøyeligheten til å rive seg løs fra medarbeidere, splittelsens ånd^*, ligger i selve den luften vi innånder. Noen betrakter enhver bestrebelse for å innføre orden som farlig — som en innskrenkning av den personlige frihet, som noe man derfor må akte seg for som pavevelde. Disse villførte sjeler ser det som en dyd å kunne rose seg av sin frihet til å tenke og handle selvstendig. De erklærer at de ikke vil rette seg etter hva noe menneske sier, at de ikke er ansvarlige overfor noe menneske. Jeg er blitt undervist om at Satan gjør særskilt anstrengelse for å få menneskene til å mene at det er Gud velbehagelig at de velger sin egen vei, uavhengig av deres brødres råd. ET 359.2

Heri ligger det en alvorlig fare for vårt verks framgang. Vi må handle forsiktig og forstandig og i samklang med gud-fryktige rådgiveres skjønn, for deri alene ligger vår betryggelse og styrke. I motsatt fall kan Gud ikke virke med oss og ved oss og for oss. ET 359.3

Å, hvor ville det ikke fryde Satan om han kunne ha hell med seg i sine anstrengelser for å komme inn iblant dette folket og bringe virksomheten i uorden i en tid da grundig organisasjon er nødvendig og vil være den beste kraft til å holde falske bevegelser utenfor og til å gjendrive påstander som Guds Ord ikke bifaller! Vi må trekke jevnt og samdrektig forat ikke noe skal bryte ned det organisasjonsog ordenssystem som ved klokt og omhyggelig arbeid er blitt bygd opp. Det må ikke gis frihet til udisiplinerte elementer som ønsker å beherske virksomheten i denne tid. ET 359.4

Noen har framholdt den tanken at når vi nærmer oss tidens avslutning, vil ethvert Guds barn handle uavhengig av enhver religiøs organisasjon. Men Herren har undervist meg om at i dette verk finnes det ikke noe som heter hver manns selvstendighet. Himmelens stjerner er alle under lov, slik at enhver av dem påvirker de andre til å gjøre Guds vilje, idet de i fellesskap viser lydighet mot den lov som styrer deres bevegelse. Forat Herrens verk skal kunne gjøre sunn og sikker framgang, må også hans folk trekke sammen. ET 360.1

Den rykkvise, ustadige framgangsmåten som følges av noen som gir seg ut for å være kristne, har vi en god fram-stilling av i det arbeid som utføres av kraftige, men utemmede hester. Når den ene trekker fremad, trekker den andre den motsatte veien; når kjørerens stemme lyder, styrter den ene fram med et rykk, mens den andre står ubevegelig. Dersom menneskene ikke vil bevege seg samdrektig i det store og herlige verk for denne tid, så vil det oppstå forvirring. Det er ikke et godt tegn når noen nekter å slutte seg sammen med sine brødre, men foretrekker å handle på egen hånd. La arbeidere nære fortrolighet til de brødre som føler seg fri til å påpeke enhver avvikelse fra riktige prinsipper. Dersom menneskene bærer Kristi åk, kan de ikke trekke hver sin vei; de vil trekke sammen med Kristus. ET 360.2

Noen arbeidere trekker med all den styrke som Gud har gitt dem, men de har ennå ikke lært at de ikke skulle trekke alene. Istedenfor å skille seg fra andre bør de dra sammen med sine medarbeidere. Med mindre de gjør det, vil deres arbeid bli gjort på et uriktig tidspunkt og på den forkjærte måten. De vil ofte arbeide i strid med det som Gud ønsket utført, og deres gjerning vil således være verre enn spilt. ET 360.3

På den andre siden må de ledende blant Guds folk være på vakt mot den fare å fordømme de metoder som følges av enkelte arbeidere hvem Herren leder til å utføre en særskilt gjerning som bare få er skikket til å gjøre. La ansvarshavende brødre være langsomme til å kritisere handlinger som ikke er i full overensstemmelse med deres arbeidsmetoder. La dem aldri gå ut fra at enhver plan må være preget av deres egen personlighet. La dem ikke frykte for å ha tillit til en annens metoder; for ved å unnlate å vise tillit til en medarbeider som i ydmykhet og gudhengiven nidkjærhet utfører en spesiell gjerning på den av Gud bestemte måten, forhaler de Guds saks framgang. ET 360.4

Gud kan og vil bruke noen som ikke har fått en grundig opplæring i menneskers skoler. En tvil om hans makt til å gjøre dette er åpenbar vantro; det er å begrense allmakten hos ham for hvem ikke noe er umulig. Gid det dog var mindre av denne upåkrevde, mistroiske forsiktighet! Den gjør at så mange av menighetens krefter blir ubenyttet; den sperrer veien, slik at Den Hellige Ånd ikke kan bruke menneskene; den holder dem i lediggang som er villige og ivrige etter å arbeide liksom Kristus; den avholder mange som ville bli dyktige Guds medarbeidere om de fikk en rimelig anledning, fra å inntre i virksomheten. ET 361.1

Synet av det ene hjulet inni det andre og utseendet av de levende vesener i forbindelse med dem syntes alt sammen å være innviklet og uforklarlig for profeten. Men imellom hju-lene ses den evige visdommens hånd, og fullkommen orden er følgen av dens gjerning. Ledet av Guds hånd virker hvert hjul i fullkommen overensstemmelse med hvert av de øvrige hjul. Det er blitt åpenbart for meg at menneskelige redskaper har tilbøyelighet til å strebe etter for megen makt og selv forsøker å beherske virksomheten. De later i for høy grad Herren Gud, den mektige Arbeideren, ute av betraktning i sine metoder og planer, og overlater ikke alt vedrørende verkets fremme til ham. Ingen skulle et øyeblikk mene at han er i stand til å ta seg av de ting som tilhører den store “JEG ER”. Ved sitt forsyn bereder Gud en vei slik at verket kan utføres av menneskelige redskaper. Så la da hver mann stå på sin post og gjøre sin plikt i denne tid og vite at Gud er hans lærer. ET 361.2