EVANGELIETS TJENERE

Enoks erfaring

Om Enok står det skrevet at han levde i fem og seksti år og fikk en sønn. Deretter vandret han med Gud i tre hundre år. I disse tidligste år hadde Enok fryktet og elsket Gud og holdt hans befalinger. Etter sin førstefødte sønns fødsel oppnådde han en høyere erfaring; han ble ført inn i et inderligere forhold til Gud. Når han så barnets kjærlighet til sin far og la merke til dets troskyldige tillit til hans beskyttelse, og når han kjente de dype, ømme følelser i sitt eget hjerte for denne førstefødte sønn, brakte det ham en dyrebar lærdom angående Guds forunderlige kjærlighet til menneskene, idet Han ga sin Sønn, og angående den tillitsfullhet hvormed Guds barn kan forlate seg på sin himmelske Far. Guds uendelige, ufattelige kjærlighet gjennom Kristus ble emnet for hans betraktninger dag og natt. Med hele sin sjels brennende varme søkte han å åpenbare denne kjærlighet for folket som han ferdedes blant. ET 36.2

Enoks vandring med Gud foregikk ikke i en henrykkelse eller et syn, men i alle pliktene i hans daglige liv. Han ble ikke en eremitt som stengte seg fullstendig inne for verden, for han hadde en gjerning å utføre for Gud. I familien og i sin omgang med menneskene, i sin ferd som mann og far, som venn og borger var han den samme tro og karakterfaste Guds tjener. ET 36.3

Gjennom sitt virksomme liv holdt Enok sin forbindelse med Gud trofast ved like. Jo større og jo mer presserende hans arbeid var, desto mer vedholdende og alvorlige var hans bønner. Han fortsatte med til visse tider å trekke seg tilbake fra all omgang med andre. Etter å ha oppholdt seg i noen tid blant folket og virket for å hjelpe dem ved sin undervisning og sitt eksempel, tilbrakte han en stund i ensomhet, hungrende og tørstende etter den guddommelige kunnskap som Herren alene kan meddele. ET 36.4

Ved således å holde samfunn med Gud kom Enok mer og mer til å gjenspeile det guddommelige bilde. Hans ansikt strålte av et hellig lys, av det lys som skinner i Jesu åsyn. Når han kom tilbake fra disse samvær med Gud, betraktet endog de ugudelige med ærefrykt det himmelske preg i hans ansikt. ET 37.1

Etter hvert som århundre etter århundre svant, ble hans tro sterkere og hans kjærlighet mer brennende. Bønnen var for ham sjelens åndedrett. Han levde i himmelens atmosfære. ET 37.2

Etter som begivenhetene i framtiden ble rullet opp for hans blikk, ble Enok en rettferdighetens forkynner og brakte Guds budskap til alle som ville høre hans advarende tale. I det land der Kain hadde forsøkt å flykte bort fra Herrens åsyn, kunngjorde Guds profet de underfulle ting han hadde sett i sitt syn. “Se,” sa han, “Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde.” Jud. 14. 15. ET 37.3

Guds kraft som virket med denne hans tjener, merkedes av alle som hørte ham. Noen gå akt på advarselen og avsto fra sine synder, men mengden spottet det høytidelige budskap. Guds tjenere skal bære et lignende budskap til verden i de siste dager, og også dette vil av flertallet bli mottatt med vantro og spott. ET 37.4

Etter hvert som årene gikk, ble menneskenes brøde større og større, og Guds straffedommer samlet seg lik skyer, som ble mørkere og mørkere. Men Enok, troens vitne, fortsatte på sin vei og advarte, formante og lærte, idet han bestrebte seg for å stanse brødens flodbølge og å holde hevnens lyn tilbake. ET 37.5

Menneskene på hin tid spottet dårskapen hos ham som ikke søkte å samle gull eller sølv eller å vinne gods her nede. Men Enoks hjerte holdt på evige skatter. Han hadde beskuet den himmelske stad. Han hadde sett Kongen i hans herlighet midt i Sion. Jo større den rådende ugudelighet ble, desto alvorligere ble hans lengsel etter Guds hjem. Mens han ennå var på jorden, dvelte han ved tro i lysets rike. ET 37.6

“Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud.” Matt. 5, 8. I tre hundre år hadde Enok holdt på å søke hjertets renhet for å kunne være i overensstemmelse med himmelen. I tre hundre år hadde han vandret med Gud. Dag for dag hadde han lengtet etter en inderligere forening, og mer og mer inn gående var samfunnet blitt, inntil Gud tok ham til seg. Han hadde stått på treskelen til den evige verden, med bare et skritt mellom ham og de saliges land; og da portene nå åpnet seg, ble vandringen med Gud, som så lenge hadde foregått på jorden, fortsatt, og han gikk inn gjennom den evige stads dører — den første blant mennesker til å trede inn der. ET 37.7

“Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. . . . For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud.” Heb. 11, 5. ET 38.1

Til et slikt samfunn kaller Gud oos. Liksom Enoks karak-ter var hellig, må også deres være det som skal forløses fra menneskene ved Herrens annet komme. ET 38.2