EVANGELIETS TJENERE

Kristus vårt eksempel

Vår Herre Jesus Kristus kom til denne verden som den utrettelige tjener for menneskene i deres trang. “Han tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer” (Matt. 8, 17), forat han matte kunne avhjelpe all menneskelig nød. Han kom for å ta bort sykdommens og elendighetens og syndens byrde. Det var hans misjon å skaffe menneskene full gjenreisning; han kom for å gi dem helse, fred og en fullkommen karakter. ET 29.2

Mangeartet var deres omstendigheter og behov som søkte hans hjelp, og ingen som kom til ham, gikk uhjulpet bort. Et vell av legende kraft utgikk fra ham, og menneskene ble friske både i legeme, sjel og sinn. ET 29.3

Frelserens arbeid var ikke begrenset med hensyn til tid eller sted. Hans medlidenhet kjente ingen grenser. I så stor utstrekning utførte han sin helbredelsesog lærervirksomhet at det i Palestina ikke fantes en bygning som var stor nok til å romme de skarer som flokket seg omkring ham. På Galileas grønne fjellskråninger, på de store allfarveier, ved sjøen, i synagogene og på ethvert sted hvor de syke kunne bringes til ham, var hans hospital å finne. I hver stad og i hver landsby som han vandret igjennom, la han sine hender på de syke og helbredet dem. Overalt hvor det fantes hjerter som ville ta imot hans budskap, trøstet han dem med forsikringen om deres himmelske Faders kjærlighet. Hele dagen igjennom virket han for dem som kom til ham, og om aftenen tok han seg av dem som om dagen måtte slite for å tjene en liten smule til sine familiers underhold. ET 29.4

Jesus bar den fryktelige byrde som ansvaret for menneskenes frelse medførte. Han visste at dersom det ikke skjedde en avgjort forandring i menneskeslektens grunnsetninger og forsett, ville alle gå fortapt. Dette var byrden i hans sjel, og ingen kunne fatte den tyngsel som hvilte på ham. Gjennom barndommens, ungdommens og manndommens år vandret han alene. Likevel var det himmelsk å være i hans nærhet. Dag etter dag møtte han prøvelser og fristelser, daglig kom han i berøring med det onde og var vitne til dets makt over dem som han søkte å velsigne og frelse. Men han ga ikke tapt, heller ikke ble han motløs. ET 29.5

I alle ting lot han sine ønsker være strengt underkastet hensynet til det som var hans misjon. Han herliggjorde sitt liv ved i alle ting å underordne seg Faderens vilje. Da hans mor fant ham som barn sittende i rabbinernes skole og sa: “Barn! hvorfor gjorde du oss dette?” svarte han — og dette svar uttrykte grunntonen i hans livsgjerning — : “Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Faders hus ?” Luk. 2, 48. 49. ET 30.1

Hans liv var en stadig selvoppofrelse. Han hadde ikke noe hjem her i verden, uten når hans venner av godhet tok seg av ham som av en vandringsmann. Han kom for på våre vegne å leve som den fattigste og for å ferdes og virke blant de trengende og de lidende. Upåaktet og uten påskjønnelse gikk han inn og ut blant det folk som han hadde gjort så meget for. ET 30.2

Alltid var han tålmodig og glad, og de lidende hilste ham som et livets og fredens sendebud. Han forsto alles trang, enten det var menn eller kvinner, barn eller ungdommer, og til alle rettet han innbydelsen: “Kom til meg!” ET 30.3

I sin virksomhet brukte Jesus mer tid til å helbrede de syke enn til å preke. Hans undergjerninger bar vitnesbyrd om sannheten av hans ord når han sa at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse. Hvor som helst han ferdedes, gikk beretningene om hans barmhjertighet foran ham. På de steder han hadde besøkt, gledet de som hadde vært gjenstand for hans medlidenhet, seg over sunnhet og prøvde de nyfunne krefter. Skarer av mennesker samlet seg omkring dem for å høre dem fortelle om de gjerninger Herren hadde gjort. Hans stemme var den første lyd som mange noensinne hadde hørt, hans navn det første ord de noen gang hadde talt, og hans ansikt det første de noensinne hadde sett inn i. Hvorfor skulle de ikke elske Jesus og forkynne hans pris? Når han vandret gjennom byene og landsbyene, var han som en levende strøm som spredte liv og glede omkring seg. . . . ET 30.4

Prelseren nyttet enhver helbredelseshandling som en anledning til å innprente guddommelige prinsipper i sjel og sinn. Dette var hensikten med hans gjerning. Han meddelte jordiske velsignelser for derved å bøye menneskenes hjerter til å ta imot hans nådes evangelium. ET 30.5

Kristus kunne ha innehatt den høyeste stilling blant jødefolkets lærere, men han foretrakk å bringe evangeliet til de fattige. Han vandret omkring fra sted til sted forat folk på gater og veier kunne høre sannhetens ord. Ved sjøen, på fjellsiden, på byenes gater og i synagogen hørtes hans røst når han utla Skriftene. Ofte lærte han i tempelets ytre forgård forat også hedningene kunne høre hans ord. ET 31.1

Så forskjellig var Kristi undervisning fra de skriftlærdes og fariseernes utleggelse av Skriften at det vakte folkets oppmerksomhet. Rabbinerne dvelte ved vedtektene, ved menneskelige teorier og grublerier. Ofte ble det som mennesker hadde lært eller skrevet angående Skriften, satt i stedet for Skriften selv. Emnet i Jesu undervisning var Guds Ord. Han møtte enhver spørger med et: “Det står skrevet.” “Hva sier Skriften?” “Hvorledes leser du?” Ved enhver anledning hvor interesse var blitt vakt enten av venn eller fiende, framholdt han Ordet. Med klarhet og kraft forkynte han evangeliets budskap. Hans uttalelser kastet et vell av lys over patriarkenes og profetenes lærdommer, og Den hellige skrift kom til menneskene som en ny åpenbaring. Aldri før hadde hans tilhørere kunnet se en så dyp mening i Guds Ord. ET 31.2