EVANGELIETS TJENERE

Hunger etter livets brød

En gudfryktig kvinne uttalte engang: “Bare vi dog måtte få høre det rene evangelium slik som det før ble forkynt fra prekestolen! Vår prest er en god mann, men han forstår ikke folkets åndelige trang. Han bedekker korset med vakre blomster som skjuler all skammen og tilhyller all forsmedelsen. Min sjel hungrer etter livets brød. Hvor ville det ikke oppfriske hundrer av slike arme sjeler som jeg å få høre noe enfoldig, klart og bibelsk som ville være mat for våre hjerter!” ET 23.1

Det er behov for menn med tro, menn som ikke bare vil preke, men som vil betjene folket. Det trenges menn som daglig vandrer med Gud, som har en levende forbindelse med himmelen, og hvis ord eier kraft til å overbevise hjertene. Predikanter bør ikke virke for å kunne stille sine talenter og åndsevner til skue, men for at sannheten kan trenge inn i sjelen som en pil fra den Allmektige. ET 23.2

Etter å ha holdt et bibelsk foredrag som brakte dyp over-bevisning til en av tilhørerne, ble predikanten møtt med dette spørsmål: “Tror De virkelig på hva De sa i Deres preken?” ET 23.3

“Selvfølgelig,” svarte han. ET 23.4

“Men forholder det seg da virkelig slik?” spurte den engstelige spørger. ET 23.5

“Selvfølgelig!” svarte predikanten, idet han grep etter bibelen sin. ET 23.6

Derpå utbrøt mannen: “Ja, hvis dette er sannheten, hva skal så vi gjøre?” ET 23.7

“Hva skal vi gjøre?” tenkte predikanten — “vi ?” Hva kunne vel mannen mene ? Men spørsmålet tvang seg inn i hans sjel. Han gikk bort for å be Gud om å si ham hva han skulle gjøre. Og mens han ba, kom den tanken til ham med over-veldende styrke at han jo hadde evighetens høytidelige realiteter å framholde for en døende verden. I tre uker var hans plass på talerstolen tom. Han søkte etter et svar på spørsmålet: “Hva skal vi gjøre?” ET 23.8

Predikanten vendte tilbake til sin gjerning med en salving fra den Hellige. Han innså at hans tidligere forkynnelse hadde gjort lite inntrykk på hans tilhørere. Nå kjente han hvor forferdelig tung byrden for sjeler er. Da han trådte opp på prekestolen sin igjen, var han ikke alene. Det var et stort arbeid som skulle utføres, men han visste at Gud ikke ville svikte ham. For sine tilhørere opphøyde han Frelseren og hans makeløse kjærlighet. Det ble en åpenbaring av Guds Sønn, og det oppsto en vekkelse som bredte seg til de omliggende menigheter. ET 23.9