EVANGELIETS TJENERE

Hengivenhet under Guds vilje

Ved forbønn for de syke bør det erindres at “vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det”. Rom. 8, 26. Vi vet ikke om den velsignelse vi ønsker, vil være det beste eller ikke. Derfor bør våre bønner innebære denne tanken: “Herre, du kjenner enhver sjelens hemmelighet. Du kjenner disse mennesker. Jesus, deres talsmann, ga sitt liv for dem. Hans kjærlighet til dem er større enn vår på noen mulig måte kan bli. Hvis det derfor tjener til din ære og til beste for disse mennesker, så ber vi i Jesu navn at de må gjenvinne sin helse. Er det ikke din vilje at de blir friske igjen, ber vi deg om at din nåde må trøste dem og din nærværelse holde dem oppe i deres lidelser.” ET 161.1

Gud kjenner enden fra begynnelsen av. Han kjenner alle menneskers hjerter. Han kjenner enhver sjelens hemmelighet. Han vet om de som det blir holdt forbønn for, ville kunne bære eller ikke bære de prøver som ville komme til dem hvis de ble i live. Han vet hvorvidt deres liv ville bli en velsignelse eller en forbannelse for dem selv og for verden. Dette er én grunn hvorfor vi når vi oppsender våre bønner, bør si: “Dog, skje ikke min vilje, men din!” Disse ord tilføyde Jesus som uttrykk for sin underkastelse under Guds visdom og vilje da han i Getsemane ba: “Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi!” Luk. 22, 42; Matt. 26, 39. Og dersom disse ord sømmet seg for ham, Guds Sønn, hver meget mer sømmer de seg ikke på svake, feilende, dødeliges lepper! ET 161.2

Den riktige framgangsmåten er at vi legger våre ønsker fram for vår allvise himmelske Far og så i fullkommen tillit betror alt i hans hånd. Vi vet at Gud hører oss når vi ber i overensstemmelse med hans vilje. Men å trenge på med våre bønner uten en ydmyk ånd er ikke rett; våre påkallelser må ikke anta form av befaling, men av forbønn. ET 161.3

I noen tilfelle kan det skje at Gud på en uttalt måte virker ved sin guddommelige kraft for å gjenopprette sunnheten. Men ikke alle syke blir helbredet. Mange legges til hvile for å sove i Jesus. På Patmos-øya ble det pålagt Johannes å skrive: “Salige er de døde som dør i Herren heretter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem.” Åp. 14, 13. Av dette ser vi at om noen ikke får sin sunnhet tilbake, så bør de ikke av den grunn ansees for å mangle tro. ET 161.4

Vi ønsker alle å få øyeblikkelige og direkte svar på våre bønner, og vi fristes til å bli motløse når bønnhørelsen lar vente på seg eller kommer i en uventet form. Men Gud er for vis og for god til alltid å besvare våre bønner akkurat på den tiden og den måten som vi gjerne vil. Han vil gjøre noe mer og bedre for oss enn å imøtekomme alle våre ønsker. Og fordi vi kan stole på hans visdom og kjærlighet, bør vi ikke be ham om å rette seg etter vår vilje, men søke å sette oss inn i hans forsett og å fullbyrde dette. Våre ønsker og interesser bør fortape seg i hans vilje. ET 162.1

Disse erfaringer som prøver troen, er til vår fordel. Ved dem blir det åpenbart om vår tro er sann og oppriktig og hviler på Guds Ord alene, eller om den er beroende av omstendigheter og derfor er usikker og foranderlig. Troen styrkes ved øvelse. Vi må la tålmodighet føre til fullkommen gjerning og huske at det er dyrebare løfter i Skriften for dem som bier på Herren. ET 162.2

Ikke alle forstår disse prinsipper. Mange som ber om Herrens lægende nåde, mener at de må ha et direkte og øye-blikkelig svar på sine bønner, for ellers er deres tro mangelfull. Av denne grunn behøver de som er svekket av sykdom, å bli veiledet med klokskap, forat de må kunne handle forstandig. De bør ikke overse sine plikter overfor de venner som kommer til å overleve dem, eller unnlate å bruke naturens midler til gjenopprettelse av sunnheten . ET 162.3

Her er man ofte i fare for å begå feil. I tro på at de skal bli helbredet ved bønn, er det noen som er redd for å gjøre noe som kunne tyde på at de mangler tro. Men de bør ikke forsømme å ordne sine anliggender slik som de ville ønske dem ordnet hvis døden skulle rive dem bort. Heller ikke bør de frykte for å tale oppmuntrende eller å gi de råd som de i skilsmissens stund ønsker å gi uttrykk for til sine kjære. ET 162.4