På fast grunn 2

Ellen Whites egne smertelige tap

I det tunge tap jeg nylig har lidt, har jeg sett evigheten på nært hold. Jeg ble likesom brakt frem for den store, hvite tronen, og jeg så hvordan mitt liv ville fremstå der. Jeg har ikke noe å rose meg av, ikke noen fortjeneste som jeg kan påberope meg. Jeg roper til Gud og sier: “Uverdig, uverdig er jeg til det minste grann av din velvilje, min Gud.” Mitt eneste håp står til en korsfestet og oppstanden frelser. Jeg påberoper meg Kristi blod. Jesus vil til det ytterste frelse alle som setter sin lit til ham. PFG2 266.5

Det er somme tider vanskelig for meg å bevare et glad ansiktsuttrykk når mitt hjerte er opprevet av smerte. Men eg vil ikke tillate at min sorg skal kaste mørke over alle omkring meg. Lidelsen og s,merten over en som er gått bort, er ofte gjort mer sorgfull og pinefull enn den skulle være, fordi det er vanlig at en gir seg over til sorgen uten å legge bånd på seg. Ved Jesu hjelp besluttet jeg meg til å sky dette onde, men min beslutning er blitt hardt prøvd. Det var et tungt slag for meg da min mann døde, og det føltes særskilt hardt fordi det skjedde så plutselig. Da jeg så at hans ansikt var dødsrnerket, følte jeg meg fullstendig hjelpeløs. Jeg lengtet etter å skrike min smerte ut. Men jeg visste at det kunne ikke redde min kjære manns liv. Jeg følte at det ville være ukristelig å overgi meg til sorgen. Jeg søkte hjelp og trøst ovenfra, og jeg fikk oppleve sannheten av Guds løfter. Herrens hånd holdt meg oppe. Det er synd å hengi seg til hemningsløs sorg og klage. Ved Kristi nåde kan vi være fattet, ja, endog muntre under tunge prøvelser. PFG2 267.1

La oss lære en lekse om mot og sjelsstyrke fra den siste samtalen Jesus hadde med disiplene. De skulle snart skilles. V år frelser gikk nå inn på den blodstenkte sti som ville føre ham til Golgata. Aldri har hendelser vært mer prøvende enn dem han snart skulle gjennomgå. Disiplene hadde hørt Kristi ord som forutsa hans lidelse og død. De var tynget av sorg, og de var atspredte i sitt sinn på grunn av tvil og frykt. Likevel hørtes ingen høye skrik. Han gav seg ikke over til sorg. Disse siste, alvorsfulle og skjebnesvangre timer tilbrakte vår frelser med å tale trøstens og forsikringens ord til sine disipler, og så forente de seg alle i en lovsang. ... PFG2 267.2

En tid til bønn og lovprisning

Når vanskeligheter og prøvelser omgir oss, bør vi stole på Gud og tillitsfullt vente hjelp fra ham som er mektig til å frelse og utfri oss. Hvis vi ønsker å få Guds velsignelse, må vi be om det. Å be er en plikt og en nødvendighet, men forsømmer vi ikke å prise Gud? Bør vi ikke oftere takke ham som gir oss alle våre velsignelser? Vi trenger å oppelske takknemlighet. Vi bør ofte tenke over og fortelle om Guds barmhjertighet og prise og herliggjøre hans hellige navn, selv når vi går gjennom sorg og lidelse. ... PFG2 268.1

Herrens barmhjertighet og godhet er stor mot oss. Han vil aldri forlate eller svikte dem som stoler på ham. Hvis vi ville tenke mindre på våre prøvelser og snakke mindre om dem, og mer om Guds nåde og godhet, ville vi erfare at vi ble løftet opp over mye av vårt tungsinn og våre forviklinger. Mine brødre og søstre, dere som føler .at dere er kommet inn på en mørk sti, og lik fangene i Babylon må henge deres harper på piletrærne, kan gjøre prøvelsene til glade sanger. Du kan si: Hvordan kan jeg synge når fremtidsutsiktene for meg er så mørke og når min sjel er tynget ned av sorg og smertelig tap? Har jordiske sorger berøvet oss den allmektige venn vi har i Jesus? Burde ikke Guds vidunderlige kjærlighet idet han gav sin kjære Sønn, være et emne for stadig fryd? Når vi bringer våre begjæringer frem for nådens trone, så la oss ikke glemme også å komme frem med takksigelsens hymne. “Den som bringer takkoffer, ærer meg” (Sal 50,23). Så lenge vår frelser lever, har vi grunn til uopphørlig takknemlighet og pris. — “The Review and Herald”, I. nov. 1881. PFG2 268.2