Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Foreldre og barn

Det er blitt vist meg at når foreldre som frykter Gud, tukter sine barn, bør de sette seg inn i deres tilbøyeligheter og deres temperament og søke å imøtekomme deres behov. Noen foreldre er nøye med barnas timelige behov. De pleier dem kjærlig og trofast når de er syke og mener at de med dette har gjort sin plikt. Der tar de feil. Deres arbeid har nettopp begynt. Det bør sørges for sinnets behov. Det kreves dyktighet når en skal kunne bruke det rette legemiddel til å lege et såret sinn. VFM1 115.1

Barn har prøvelser som er like tunge å bære og like vanskelige på sin måte som de prøvelsene eldre mennesker har. Foreldrene selv har ikke alltid de samme følelser. Deres sinn er ofte forvirret. De nærer feilaktige synspunkter og følelser. Satan kjemper mot dem, og de gir etter for hans fristelser. De snakker på en irriterende måte som gjør at barna blir oppirret til vrede, og er til tider fordringsfulle og irriterende. De stakkars barna får det samme sinnelag, og foreldrene er ikke beredt til å hjelpe dem fordi de selv var årsak til vanskeligheten. Til tider synes allting å gå galt. Overalt er der grettenhet, og det blir en kjedelig og uhyggelig stund for alle. Foreldrene legger skylden på de stakkars barna og synes de er så ulydige og ustyrlige, ja, de verste barna i verden, mens årsaken til forstyrrelsen ligger hos dem selv. VFM1 115.2

Ved sin mangel på selvbeherskelse er noen foreldre årsak til mange stormer. I stedet for på en vennlig måte å be barna gjøre dette eller hint snakker de i en bydende og skjennende tone mens de på samme tid kommer med kritikk og irettesettelse som barna ikke har fortjent. Foreldre, denne fremgangsmåten overfor barna deres ødelegger deres munterhet og iver. De gjør det dere byr dem, ikke av kjærlighet, men fordi de ikke våger å gjøre noe annet. De gjør der ikke av hjertet. Det er trelldom i stedet for glede, og dette fører ofte til at de glemmer å følge alle deres påbud. Av den grunn blir dere enda mer irritable, og det blir enda verre for barna. Irettesettelsen blir gjentatt, og barnas dårlige oppførsel blir femstilt for dem i glødende farger inntil de blir overveldet av motløshet. De tar det ikke så nøye med om de er til deres behag eller ikke. En “jeg-er likeglad”-stemning fyller dem, og de går vekk fra hjemmet, vekk fra sine foreldre, for å søke den gleden og nytelsen som de ikke finner hjemme. De får omgang med barna i gaten Og er snart likså ille som de verste av dem. VFM1 115.3