Mot historiens klimaks

Fanatismen blusser opp igjen

Foreløpig ble fanatismen holdt i sjakk, men noen år senere brøt den ut igjen enda voldsommere og med enda frykteligere følger. Luther sa om lederne i denne bevegelsen: “For dem var Den hellige skrift bare en død bokstav, og de begynte alle å rope: ‘Ånden! Ånden!’ Men jeg vil i hvert fall ikke følge den ånd som leder dem. Måtte Gud bevare meg for en kirke hvor det bare finnes helgener! Jeg vil heller være sammen med de små og svake og skrøpelige som vet at de er syndere, og som fra hjertedypet hele tiden sukker og roper til Gud om trøst og hjelp.”¹⁰ MHK 148.2

Thomas Münzer, den mest aktive av fanatikerne, hadde betydelige evner og kunne ha utrettet mye godt hvis han hadde brukt dem rett. Men han kjente ikke kristendommens grunnsetninger. Han var opptatt av å reformere verden, men som alle andre svermere glemte han at han måtte begynne med seg selv. Han traktet etter status og innflytelse og ville ikke ha noen over seg, ikke engang Luther. Han påstod at når reformatorene satte Skriftens autoritet i stedet for pavens, etablerte de bare et annet slags pavedømme. Han hevdet at han selv hadde fått guddommelig pålegg om å sette i gang den virkelige reformasjonen. “Den som har en slik innstilling, har den rette tro, selv om han aldri har fått se Skriften,” påstod han.¹¹ MHK 148.3

Disse fanatikerne lot seg lede av tilfeldige inntrykk og oppfattet enhver tanke og innskytelse som Guds stemme. Derfor ble de svært ekstreme i sin holdning. Noen brente til og med biblene sine mens de ropte: “Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende!” Münzer appellerte til folks sensasjonslyst og tilfredsstilte samtidig deres stolthet ved å sette menneskelige tanker og meninger over Guds ord. Han fikk tilhengere i tusenvis. Snart forkastet han all orden i den offentlige gudstjeneste og påstod at lydighet mot fyrster var et forsøk på å tjene både Gud og Beliar. MHK 148.4

Folk som hadde begynt å frigjøre seg fra pavedømmets åk, viste nå uvilje også mot statsmakten. Münzers revolusjonære ideer, som angivelig var fra Gud, fikk dem til å frigjøre seg fra all myndighet, og de lot fordommer og lidenskaper få fritt løp. Det førte til de frykteligste utslag av oppvigleri og strid, og Tysklands jord ble gjennomtrukket av blod. MHK 148.5

Den smerte og kval som Luther tidligere hadde opplevd i Erfurt, tynget ham nå med dobbel styrke da han så følgene av svermeriet som reformasjonen fikk skylden for. De katolske fyrstene kunngjorde at opprøret var et resultat av Luthers lære, og mange erklærte seg enig. Selv om denne anklagen var grunnløs, var det ikke til å unngå at han tok seg nær av det. At sannhetens sak skulle bli vanæret og likestilt med den mest primitive form for fanatisme, var nesten mer enn han kunne ta. MHK 149.1

Opprørslederne hatet Luther, ikke bare fordi han gikk imot deres læresetninger og ikke ville godta deres krav på guddommelig inspirasjon, men også fordi han hadde stemplet dem som opprørere mot staten. Til gjengjeld fordømte de ham som en ussel hykler. Det så ut som om han hadde pådratt seg både fyrstenes og folkets fiendskap. MHK 149.2

Pavens folk frydet seg med tanke på at reformasjonen snart ville bryte sammen, og de anklaget Luther for de villfarelser han hadde gjort så mye for å rette på. Fanatikerne påstod at de var blitt behandlet på en urettferdig måte, og fikk sympati hos mange. Som det ofte skjer med dem som velger gal side, ble de betraktet som martyrer. De som satte alt inn på å motarbeide reformasjonen, fikk stor sympati og ble betraktet som ofre for grusomhet og undertrykkelse. Dette var Satans verk, drevet frem av den samme opprørsånd som han først la for dagen i himmelen. MHK 149.3

Satan prøver hele tiden å bedra menneskene og få dem til å kalle synd for rettvishet og rettvishet for synd. Og han har virkelig lykkes. Hvor ofte blir ikke Guds tjenere kritisert og hånet fordi de modig står frem og forsvarer sannhet! Personer som i grunnen er Satans redskaper, blir rost og smigret, og blir endog betraktet som martyrer, mens de som burde bli respektert og støttet for sin troskap mot Gud, må stå alene, utsatt for mistanke og mistillit. MHK 149.4

Falsk hellighet og uekte fromhet bedrar. I forskjellige former ser vi den samme holdning i dag som på Luthers tid. Den leder tanken bort fra Skriften og får folk til å følge sine egne følelser og innskytelser i stedet for å lyde Guds lov. Dette er et av Satans mest virkningsfulle påfunn for å bringe renhet og sannhet i vanry. MHK 149.5

Uten frykt forsvarte Luther evangeliet mot angrep fra alle kanter. Guds ord viste seg å være et effektivt våpen i enhver kamp. Med det kjempet han mot pavens urettmessige myndighet og mot skolastikernes rasjonalistiske filosofi, mens han stod fast som fjell mot fanatismen som prøvde å alliere seg med reformasjonen. MHK 149.6

Hver på sin måte satte disse motstridende retninger Guds ord til side og opphøyet menneskelig kløkt som kilden til åndelig sannhet og kunnskap. Rasjonalismen tilber fornuften og gjør den til målestokk for kristentroen. MHK 149.7

Ifølge katolsk tro er paven utstyrt med en inspirasjon som uforandret og i ubrutt linje stammer fra apostlene. Dette gir rik anledning til all slags ødselhet og korrupsjon under dekke av en hellig apostolisk fullmakt. Den inspirasjon som Münzer og hans tilhengere påberopte seg, var bare et fantasiprodukt, og dens innflytelse brøt ned all autoritet, både menneskelig og guddommelig. Sann kristendom betrakter Guds ord som kilden til guddommelig sannhet og som prøvestein for all inspirasjon. MHK 150.1