Mot historiens klimaks

Luther urolig over utviklingen

I Wartburg fikk Luther høre hva som var skjedd. Han ble svært urolig og sa: “Jeg har hele tiden ventet at Satan ville sende denne plagen over oss.”³ Han gjennomskuet disse angivelige profetene og så den faren som truet sannhetens sak. Motstanden fra paven og keiseren hadde ikke bekymret og uroet ham slik som dette. Blant dem som gav seg ut for å være reformasjonens tilhengere, kom nå dens verste fiender. De samme sannheter som hadde gitt ham så mye glede og trøst, ble nå brukt til å vekke strid og skape forvirring. MHK 145.4

I det reformarbeid som Guds Ånd drev Luther til å utføre, var han blitt ført lenger enn han selv hadde tenkt. Han hadde ikke ment å ta slike standpunkter som han gjorde eller å foreta så radikale forandringer. Han hadde bare vært et redskap for Allmakten. Likevel tenkte han ofte med gru på resultatet av sitt verk. En gang uttalte han: “Om jeg visste at min lære skadet noen, om bare et eneste menneske, uansett hvor ringe og ubetydelig, noe den ikke kan fordi den er selve evangeliet, ville jeg heller dø ti ganger enn la være å tilbakekalle.”⁴ MHK 145.5

Og nå var Wittenberg, selve reformasjonens høyborg, hurtig på vei inn i fanatisme og lovløshet. Dette skyldtes ikke Luthers lære, men at hans fiender rundt om i Tyskland la skylden på ham. I tunge stunder kunne han spørre seg selv: “Skal dette bli slutten på reformasjonen?” Men når han hadde kjempet med Gud i bønn, fikk han igjen ro i sinnet. “Dette er ikke min sak, men din,” sa han. “Du vil ikke at den skal ødelegges av overtro og fanatisme.”⁵ Tanken på å skulle holde seg utenfor striden i en slik krisesituasjon var ikke til å holde ut. Derfor bestemte han seg for å dra tilbake til Wittenberg. MHK 145.6

Uten å nøle begav han seg ut på den farefulle reisen. Han var offentlig bannlyst. Hvem som helst kunne fritt ta livet av ham, og det var forbudt for vennene hans å hjelpe ham eller gi ham husly. Myndighetene tok de strengeste forholdsregler mot tilhengerne hans. Men han så at evangeliets sak var i fare, og i Herrens navn gikk han modig ut i kampen for sannheten. MHK 146.1

Luther skrev til kurfyrsten og gjorde greie for hvorfor han ville forlate Wartburg, og så føyde han til: “Deres Høyhet skal vite at jeg drar til Wittenberg under en langt høyere beskyttelse enn konger og kurfyrster kan gi. Jeg har ikke til hensikt å be Dem om hjelp. Jeg vil mye heller beskytte Dem enn at De skal beskytte meg. Dersom jeg visste at De ville eller kunne beskytte meg, reiste jeg slett ikke til Wittenberg. Ikke noe sverd kan fremme denne sak. Gud alene må gjøre det, uten hjelp eller medvirkning fra mennesker. Den som har den sterkeste tro, er den beste beskytter.”⁶ MHK 146.2

I et annet brev som han skrev underveis til Wittenberg, føyde han til: “Jeg er villig til å utsette meg for Deres mishag og hele verdens vrede. Er ikke vittenbergerne mine får? Har ikke Gud betrodd dem til meg? Og burde jeg ikke ofre livet for deres skyld, om så skulle være? Dessuten er jeg redd for at det vil bryte ut et fryktelig opprør i Tyskland, som en Guds straff over nasjonen.”⁷ MHK 146.3

På en ydmyk og forsiktig måte, men samtidig fast og bestemt, tok han fatt på oppgaven. “Med Ordet må vi bryte ned og ødelegge det som er kommet i stand med vold,” sa han. “Jeg vil ikke bruke makt mot de overtroiske og vantro. ... Ingen må tvinges. Frihet er troens egentlige innhold.”⁸ MHK 147.1