Mot historiens klimaks

Svartedauen fremskynder reformasjonen

Svartedauen som herjet i Sveits i 1519, satte fart i reformasjonen. Mange som stod ansikt til ansikt med døden, innså at avlatsbrev ene som de nylig hadde kjøpt, var unyttige og verdiløse, og de lengtet etter et sikrere trosgrunnlag. MHK 137.3

Også Zwingli ble rammet av sykdommen, og det så ut som om alt håp var ute. Det gikk endog rykter om at han var død. Likevel holdt han håpet og motet oppe. Han satte sin lit til Kristi død på korset og stolte på ham som kan frelse fra all synd. MHK 137.4

Da han igjen ble frisk, forkynte han evangeliet med enda større iver enn før, og det hadde stor virkning. Folk hilste sin kjære prest hjertelig velkommen tilbake fra dødens forgårder. De hadde selv pleiet syke og døende, og nå betydde evangeliet mer for dem enn noen gang før. MHK 138.1

Også Zwingli hadde fått en klarere forståelse av evangeliet og hadde selvopplevd dets forvandlende kraft. Syndefallet og frelsesplanen var de emner han helst fremholdt. “I Adam er vi alle døde i fordervelse og fordømmelse,” sa han. “Kristus ... har skaffet oss evig frelse. ... Hans lidelse er ... et evig offer som alltid kan helbrede. Det oppfyller Guds rettferds krav for alle som i fast, urokkelig tro tar imot det.” Samtidig gjorde han det klart at Kristi nåde ikke gir mennesker rett til å fortsette i synd. “Gud bor hos dem som tror på ham. Der Gud bor, finnes det en tvingende trang til å gjøre det gode.”¹¹ MHK 138.2

Folk var så ivrige etter å høre Zwingli at domkirken var fylt til trengsel når han talte. Han fremholdt stadig mer av sannheten etter hvert som tilhørerne kunne ta imot den. I begynnelsen var han forsiktig med å fremholde ting som kunne skremme dem og vekke fordom. Det gjaldt å vinne dem for Kristus, få dem til å oppleve hans kjærlighet og ha ham som eksempel. Etter hvert som de ble klar over de grunnleggende sannheter i evangeliet, ville overtroen ikke lenger ha slik makt over dem. MHK 138.3