Mot historiens klimaks

Jesus gråt over Jerusalem

Han gråt ikke for sin egen skyld, enda han godt visste hvor veien førte ham. Foran ham lå Getsemane der han skulle kjempe dødskampen. Han kunne se Saueporten som man i århundrer hadde ført offerdyrene inn gjennom, og som også ville bli åpnet for ham når han lik et lam skulle “føres bort for å slaktes”.⁴ Golgata, der han skulle bli korsfestet, lå heller ikke langt borte. Et forferdelig mørke skulle snart dekke den stien Kristus måtte gå på når han ofret seg selv for synd. Men det var ikke tanken på dette som kastet skygge over ham i denne gledens stund. Det var ikke forutanelsen om den overmenneskelige lidelse han skulle møte, som formørket hans sinn. Men han gråt over de tusenvis av dødsdømte mennesker i Jerusalem, over at de han var kommet for å hjelpe og frelse, var så blinde og ubøyelige. MHK 10.1

Et tidsrom på mer enn tusen år lå åpent for ham, da Gud på en spesiell måte hadde hjulpet og vernet sitt utvalgte folk. Der lå Moria-fjellet hvor løftets sønn var blitt bundet til alteret som et frivillig offer - et symbol på at Guds Sønn skulle ofres. Der var velsignelsens pakt, løftet om Messias, blitt stadfestet for de troendes far. Der hadde flammene fra offerbålet på Ornans treskeplass steget opp mot himmelen og holdt tilbake dødsengelens sverd - et symbol på Frelserens offer og midlertjeneste for syndige mennesker. MHK 10.2

Gud hadde aktet Jerusalem høyere enn verden for øvrig. Han hadde “utvalgt Sion” som sin bolig. Der hadde profeter i uminnelige tider forkynt varsel og dom. Der hadde prestene svingt røkelseskaret, og røkelsen hadde steget opp til Gud sammen med folkets bønner. Der hadde de hver dag ofret blod av lam som var slaktet - symbolet på Guds lam. Der hadde Herren vist seg i herlighetsskyen over soningsstedet (nådestolen). Der stod den gåtefulle stigen som var bindeleddet mellom jorden og himmelen, der englene gikk opp og ned. Slik fikk menneskene adgang til Det aller helligste. Hadde Israel som et folk vært tro mot Herren, ville Jerusalem til evig tid ha vært Guds utvalgte by. Men historien om dette privilegerte folket vitnet om frafall og opprør. De hadde stått imot Guds nåde, misbrukt privilegiene og forspilt anledningene.⁵ MHK 10.3

Israel hadde “spottet Guds sendebud, foraktet hans ord og holdt hans profeter for narr”. Likevel hadde han vært for dem “en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet”. Til tross for at de gang på gang hadde forkastet ham, hadde han fortsatt prøvd å tale dem til rette. Gud hadde vist dem mer ømhet og kjærlighet enn en omsorgsfull far. Han “sendte dem advarsler sent og tidlig gjennom sine sendebud; for han ville skåne sitt folk og sin bolig”.⁶ Da advarsler, formaninger og irettesettelser ikke hjalp, sendte han sin aller beste gave, ja, han gav dem hele himmelen i denne gaven. MHK 10.4

Gud sendte sin Sønn for å tale den forstokkede byen til besinnelse. Kristus hadde selv ført Israel ut av Egypt. Han hadde drevet hedningefolkene ut foran dem. Han hadde plantet dem som et godt vintre “i en fruktbar bakke”. Hans omsorg hadde vært som et gjerde omkring dem, og han hadde sendt sine tjenere for å gi dem næring. “Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?” utbryter han. “Nå ventet han å høste gode druer, men besk var frukten den bar,”⁷ Likevel håpet han å finne frukt. Derfor kom han selv til vingården i håp om å redde den fra å bli ødelagt. Han gravde rundt vintreet, beskar det og stelte med det. Han arbeidet utrettelig på å redde vingården som han selv hadde plantet. MHK 11.1

I tre år hadde lysets og herlighetens Herre gått inn og ut blant sitt folk. “Han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen.” Han trøstet dem som var nedbrutt, og frigjorde fanger. Han gav de blinde syn, fikk de halte til å gå og døve til å høre. Han helbredet spedalske, gav de døde liv og forkynte gledesbudskap for de fattige. Til alle lag av folket lød den vennlige innbydelsen: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.”⁸ MHK 11.2

Selv om de gjengjeldte godt med ondt og kjærlighet med hat, fortsatte han trofast å øve barmhjertighet.⁹ Aldri ble noen avvist. Som en hjemløs vandringsmann måtte han holde ut fattigdom og forakt. Han levde for å hjelpe menneskene, lindre nøden blant dem, og tryglet dem om å ta imot livets gave. Hver gang disse forherdede menneskene avviste Guds barmhjertighet, strømmet hans medlidenhet og ubeskrivelige kjærlighet igjen mot dem enda mer enn før. Men Israel hadde vendt seg bort fra sin beste venn og sin eneste hjelper. De foraktet hans kjærlighet, avviste hans råd og latterliggjorde advarslene. MHK 11.3