Mot historiens klimaks

79/362

Lyset tent i Sveits

I valget av personer til å reformere kirken ser vi den samme guddommelige plan som i valget av dem som grunnla den første menigheten. Gud gikk forbi dem som var store i verdens øyne, de med titler og rikdom og som var vant til å bli hyllet og æret som folkets ledere. De var så stolte og selvgode og følte seg så ovenpå at det var utenkelig for dem å bry seg om sin neste eller være den ydmyke nasareerens medarbeidere. Derfor kalte Jesus de ulærde, strevsomme fiskerne fra Galilea, og sa til dem: “Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!”1 Disse disiplene var ydmyke og lærvillige. Jo mindre påvirket de var av samtidens falske lære, desto lettere kunne Kristus undervise og dyktiggjøre dem til tjenesten. MHK 131.1

Slik var det også på reformasjonstiden. Lederne kom fra beskjedne kår. De var uten klassestolthet og var upåvirket av geistlighetens skinnhellighet og sluhet. Gud benytter enkle personer til å utføre store ting. Da er det ikke mennesker som får æren, men Gud, han som får dem til både å ville og handle etter hans gode vilje. MHK 131.2