Mot historiens klimaks

Forsøk på å hindre Luther i å møte

Nyheten om at Luther skulle bli fremstilt for riksdagen, vakte stort oppstyr i Worms. Aleander, den pavelige utsending som hadde fått i oppdrag å ta seg av denne saken, ble forskrekket og forbitret. Han var klar over at utfallet ville skade kirken. Å ta opp en sak etter at paven hadde avsagt sin kjennelse, ville være å vise forakt for hans suverenitet. Dessuten var han redd for at denne veltalende mannens sterke argumenter kunne få mange av fyrstene til å ta avstand fra pavens sak. Derfor var han svært uenig med keiseren i at Luther skulle få komme til W orms. Det var omtrent på denne tiden at bannbullen mot Luther ble kjent. Dette i forbindelse med henvendelsen fra pavens utsending gjorde at keiseren gav etter. Han skrev derfor til kurfyrsten at dersom Luther ikke ville tilbakekalle, måtte han bli i Wittenberg. MHK 114.1

Aleander var ikke tilfreds med denne seieren, men arbeidet med kraft og kløkt for å få Luther dømt. Med en iver som var en bedre sak verdig, appellerte han til fyrstene, prelatene og andre medlemmer av forsamlingen, og anklaget Luther for oppvigleri, opprør, ugudelighet og blasfemi. Den hardhet og fanatisme som pavens representant la for dagen, viste altfor tydelig hva som bodde i ham. “Det er hat og hevnlyst mer enn nidkjærhet og fromhet som driver ham,” sa folk.³ Mer enn noen gang før var majoriteten i riksdagen innstilt på å se med velvilje på Luthers sak. MHK 114.2

Aleander gikk langt hardere inn for å overbevise keiseren om at det var hans plikt å håndheve det som paven hadde bestemt. Men ifølge tysk lov kunne dette bare gjøres med fyrstenes samtykke. Til slutt gav keiser Karl etter og bad pavens sendemann om å legge saken frem for riksdagen. MHK 114.3

“Det var en stor dag for den pavelige utsending. Forsamlingen var stor, og saken enda større. Aleander skulle tale på vegne av Rom, ... alle kirkers mor og herskerinne. Han skulle forsvare Peters forrang overfor kristenhetens ledere. Han var meget veltalende og var helt på høyde med situasjonen. Det falt seg slik at den dyktigste taler skulle representere romerkirken overfor den høyeste myndighet før dommen falt.”⁴ MHK 114.4

Det var med bange anelser at de som støttet reformatoren, avventet virkningen av Aleanders tale. Kurfyrsten av Sachsen var ikke selv til stede, men han hadde sørget for at noen av hans rådgivere var der for å notere det pavens utsending sa. MHK 115.1

Aleander satte hele sin kunnskap og veltalenhet inn på å utrydde sannheten. Han rettet den ene anklage etter den andre mot Luther, og beskyldte ham for å være en fiende av kirke og stat, levende og døde, geistlige og legfolk, kirkemøter og den enkelte kristne. “I Luthers villfarelser er det nok til å dømme hundre tusen kjettere til bålet,” erklærte han. MHK 115.2

Til slutt prøvde han å fremstille reformasjonens tilhengere i et ufordelaktig lys. “Hvem er alle disse lutheranere?” sa han. “En flokk uforskammede skolemestere, korrupte prester, lastefulle munker, uvitende sakførere og utlevde adelsmenn, foruten vanlig folk som de har ført på villspor. De har lite å stille opp mot pavens tilhengere i antall, kyndighet og makt. En enstemmig kjennelse fra denne prominente forsamling vil opplyse de enfoldige, advare de uforsiktige, befeste de vaklende og styrke de svake.”⁵ MHK 115.3

Til alle tider har man angrepet sannhetens forsvarere med slike våpen. Fremdeles benytter man de samme argumenter mot alle som våger å fremholde Guds ord klart og tydelig i motsetning til de etablerte villfarelser. MHK 115.4

“Hvem er disse som forkynner en ny lære?” spør de som gjerne vil ha en folkelig religion. “De er ulærde og i mindretall og tilhører den fattige del av befolkningen. Likevel påstår de at de har rett, og at de er Guds utvalgte folk. De er uvitende og villedet. Kirken teller langt flere og har større innflytelse. Vi har mange fremtredende og lærde menn. Makten er på vår side.” Slike argumenter vinner gjenklang. Men de veier ikke mer nå enn på Luthers tid. MHK 115.5

Reformasjonen sluttet ikke med Luther, slik mange mener. Den skal fortsette til tidens slutt. Luther hadde den store oppgaven å spre det lyset Gud hadde gitt ham. Likevel fikk ikke han det hele og fulle lys. Siden den tid er det stadig kommet nytt lys fra Skriften, og nye sannheter har kommet for dagen. MHK 115.6

Talen som pavens utsending holdt, gjorde et dypt inntrykk på riksdagen. Luther selv var ikke til stede og kunne imøtegå pavens talsmann med Guds klare ord. Ingen gjorde noe for å forsvare Luther. Forsamlingen syntes å være innstilt på å fordømme både ham og læresetningene han fremholdt, og om mulig å utrydde kjetteriet. Romerkirken hadde hatt den mest gunstige anledning til å forsvare sin sak. Alt som kunne sies til egen fordel, var blitt sagt. Men den tilsynelatende seieren var signalet til nederlag. Fra nå av skulle kontrasten mellom sannhet og villfarelse bli enda tydeligere når de møttes i åpen kamp. Aldri mer skulle romerkirken stå så trygt som før. MHK 115.7

Selv om de fleste riksdagsmedlemmene ikke ville ha nølt med å overlate Luther til romerkirkens videre forføyning, var det mange som innså og beklaget det moralske forfall i kirken, og som gjerne ville få slutt på de misbruk som det tyske folk led under på grunn av den utbredte griskhet og korrupsjon blant presteskapet. Pavens utsending hadde fremstilt paveveldet i det mest gunstige lys. Nå påvirket Herren et av riksdagsmedlemmene til å gi en korrekt skildring av følgene av det pavelige tyranni. Fast og bestemt stod hertug Georg av Sachsen opp i denne fyrstelige forsamling, og med pinlig nøyaktighet regnet han opp pavedømmets bedrag og avskyeligheter og de fryktelige virkninger det hadde hatt. Til slutt sa han: MHK 116.1

“Her er noen av de misligheter som er en anklage mot romerkirken: De eier ikke skam, og de har ikke tanke for annet enn... penger, penger, penger, ... slik at prestene som skulle forkynne sannhet, ikke taler annet enn løgn. Ikke alene blir de tolerert, men endog belønnet, for jo mer de lyver, desto mer får de. Det er fra denne skitne kilden slikt urent vann strømmer. Utskeielser og griskhet rekker hverandre hånden. ... Det er de skandaler som presteskapet får i stand, som driver så mange arme mennesker i evig fortapelse. Det må skje en fullstendig reform.”⁶ MHK 116.2

Luther selv kunne ikke ha fremført en kraftigere og mer fremragende fordømmelse av de pavelige misbruk. Og det faktum at taleren var en avgjort motstander av reformasjonen, gav hans ord enda større vekt. MHK 116.3

Hvis tilhørerne hadde fått øynene åpnet, ville de ha sett at Guds engler var til stede og sendte lysstråler gjennom villfarelsens mørke og åpnet sinn og hjerter for sannheten. Kraften fra sannhetens og visdommens Gud hadde kontroll endog over reformasjonens motstandere og banet på den måten vei for de store ting som snart skulle skje. Martin Luther var ikke til stede, men røsten av en som var større enn Luther, hadde lydt i forsamlingen. MHK 116.4

Riksdagen oppnevnte straks et utvalg som skulle lage en liste over de pavelige undertrykkelser som tynget det tyske folk. Denne listen på 101 punkter ble overrakt keiseren med oppfordring til straks å sørge for at det ble rettet på disse misbruk. “Hvilket tap av kristne mennesker, hvilke plyndringer, hvilke utsuginger som følge av de skandaler som kristenhetens åndelige overhode er omgitt av!” het det i oppfordringen. “Det er vår plikt å forhindre at vårt folk blir ruinert og vanæret. Derfor ber vi aller underdanigst at det må bli satt i verk en omfattende reform, og at den blir gjennomført.”⁷ MHK 116.5