Mot historiens klimaks

Byen beleiret og jevnet med jorden

Redselsfulle ulykker rammet Jerusalem da Titus gjenopptok beleiringen. Det skjedde ved påsketid da millioner av jøder var samlet innenfor bymurene. Matlagrene, som kunne ha vart i årevis, var tidligere blitt ødelagt under indre stridigheter med mye misunnelse og hevntørst. Nå fikk innbyggerne oppleve alle de redslene som en hungersnød fører med seg. Et mål hvete ble solgt for en talent. Så fryktelig var hungersnøden at folk gnaget læret av beltene, sandalene og skjoldene. I nattemørket listet mange av innbyggerne seg ut for å samle ville planter som vokste utenfor murene, enda mange ble tatt til fange og pint til døde. De som kom tilbake med livet i behold, ble ofte plyndret for det de hadde risikert så mye for å få tak i. MHK 18.6

Makthaverne brukte den mest umenneskelige tortur for å tvinge de stakkars menneskene til å gi fra seg det lille de ennå måtte ha. Ikke sjelden ble slike grusomheter utført av personer som selv hadde nok mat, men som bare var oppsatt på å hamstre. MHK 19.1

Tusenvis døde av sult og pest. Det var som om folk var fullstendig blottet for naturlige følelser. Menn plyndret sine egne koner, og konene sine menn. Barn rev maten ut av munnen på sine gamle foreldre. Spørsmålet fra profeten: “Kan en kvinne glemme sitt diende barn?” fant svar innenfor murene i denne skjebneramte byen. “Kvinner som før var milde og kjærlige, kokte sine egne barn. Barna ble til føde for dem da mitt folk ble knust.”²⁷ MHK 19.2

Nå ble den fjorten hundre år gamle spådommen oppfylt: “Selv den fineste og mest forvente kvinne, som aldri har prøvd å sette foten på jorden, så fin og forvent som hun var, vil se skjevt til sin mann som hun tar i favn, og til sin sønn og datter. Hun vil ikke dele med dem... barna hun har født. Fordi hun mangler alt, spiser hun dem i hemmelighet, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i byene dine.”²⁸ MHK 19.3

De romerske offiserene prøvde å skremme jødene til å overgi seg. De som satte seg til motverge når de ble tatt tilfange, ble pisket, pint og korsfestet foran bymurene. Hver dag måtte hundrevis bøte med livet. Disse fryktelige skjenselsgjerninger fortsatte til det var reist så mange kors i Josjafats dal og på Golgata at det var nesten umulig å bevege seg mellom dem. Dette var den redselsfulle oppfyllelsen av den fryktelige dommen som de hadde uttalt over seg selv da de stod foran Pilatus: “La hans blod komme over oss og over våre barn.”²⁹ MHK 19.4

Titus ville ha gjort slutt på redslene og spart byen fra å bli fullstendig ødelagt. Da han så de døde som lå i hauger i dalskråningen, ble han skrekkslagen. På toppen av Oljeberget stod han som tryllebundet og stirret ned på det praktfulle templet, og han gav ordre om at ikke en eneste stein i det måtte røres. Før han prøvde å erobre denne festningen, kom han med en inntrengende oppfordring til jødenes ledere om ikke å tvinge ham til å besudle det hellige stedet med blod. Dersom de ville gå med på å møte ham i kamp på et annet sted, skulle ingen romer krenke det hellige templet. MHK 19.5

Josefus rettet selv en glødende appell til jødene og bønnfalt dem om å kapitulere for å redde seg selv og byen og helligdommen. Men han ble møtt med bitre forbannelser. Mens han gjorde et siste forsøk på å mane dem til besinnelse, skjøt de piler etter ham. Jødene hadde avvist de inntrengende oppfordringer fra Guds Sønn. Ett hvert forsøk på å overtale dem, gjorde dem bare mer oppsatt på å stå imot til siste slutt. Alt Titus gjorde for å redde templet, var forgjeves. En som var større enn han, hadde sagt at det ikke skulle bli stein tilbake på stein. MHK 19.6

Den blinde tross som jødenes ledere viste, og de avskyelige forbrytelser som ble begått inne i den beleirede byen, vakte avsky og harme hos romerne. Til slutt bestemte Titus seg for å storme templet, men om mulig skåne det fra å bli ødelagt. Men ordren ble ikke fulgt. Etter at han om kvelden hadde trukket seg tilbake til teltet, rykket jødene ut fra templet og angrep soldatene utenfor. I kampens hete kastet en av soldatene en brannfakkel inn gjennom en åpning i porten. Like etter stod de sederkledde tilbyggene i lys lue. Titus skyndte seg til åstedet, fulgt av offiserene og mange av soldatene. Han gav soldatene ordre om å slokke ilden. Men ingen lystret ordre. I vilt raseri kastet soldatene brannfakler inn i rommene i tempeltilbyggene og drepte mange som hadde gått i dekning der, og det rant blod nedover tempeltrappene. Tusenvis av jøder mistet livet. Over kampgnyet lød ropet: “Ikabod”! - herligheten er borte! MHK 20.1

Det var umulig for Titus å holde soldatene i sjakk. Sammen med sine nærmeste offiserer gikk han for å inspisere den hellige bygningen innvendig. Det de så, fylte dem med undring. Ilden hadde ennå ikke nådd frem til selve helligdommen, og han gjorde et siste forsøk på å redde den. Han løp frem og oppfordret enda en gang soldatene til å slokke ilden. Høvedsmannen Liberalis løftet kommandostaven og forsøkte å tvinge dem til å lystre ordre. Men til og med respekten for keiseren måtte vike for det voldsomme fiendskapet mot jødene, og for villskapen og grådigheten etter krigsbytte. MHK 20.2

Soldatene så allting omkring seg som glinsende gull i det uhyggelige flammeskjæret. De trodde det fantes uhyre skatter i helligdommen. Uten at noen la merke til det, stakk en soldat en tent fakkel inn mellom dørhengslene, og øyeblikket etter stod hele bygningen i brann. Røken og flammene tvang offiserene til å trekke seg tilbake, og den praktfulle bygningen ble overlatt til sin skjebne. MHK 20.3

For romerne var det et fryktinngytende syn. Men hvordan må det ha vært for jødene? Hele fjelltoppen som hevet seg over byen, lyste som en vulkan. Med fryktelige brak styrtet den ene bygningen sammen etter den andre og forsvant i flammehavet. Takene av sedertre stod i lys lue. De gylne spirene skinte rødglødende mot himmelen, og fra porttårnene steg ild- og røksøyler til værs. Åsene i nærheten ble opplyst, og grupper av mennesker stod der og så på ødeleggelsen med skrekk og fortvilelse. MHK 20.4

På murene og høydedragene i den øvre del av byen var det tett i tett med ansikter. Noen var bleke av fortvilelse, andre var preget av hevnlyst. Ropene fra de romerske soldatene som stormet frem og tilbake, og skrikene fra opprørerne som omkom i flammene, blandet seg med brølet fra ilden og braket fra de veldige trebjelkene som ramlet ned. Fra fjellene omkring hørtes ekkoet av skrikene fra folk på høydedragene omkring. Fra murene lød rop og jammer. Folk som holdt på å dø av sult, samlet de siste kreftene til et redselsfullt og fortvilet rop. MHK 20.5

Massakrene inne i byen var enda grusommere enn det som skjedde utenfor. Menn og kvinner, unge og gamle, opprørere og prester, de som sloss og de som tryglet om barmhjertighet, ble meid ned uten forskjell. Tallet på drepte var høyere enn tallet på dem som utførte drapene. De romerske soldatene måtte klatre over hauger av lik for å fullføre ødeleggelsen.³⁰ MHK 21.1

Etter at templet var ødelagt, falt hele byen snart i romernes hender. Jødenes ledere oppgav de uinntagelige festningene, og Titus fant dem øde og forlatt. I undring stirret han på dem og sa at Gud hadde gitt dem i hans hånd, for ingen krigsmaskin, hvor effektiv den enn måtte være, kunne ha utrettet noe mot de veldige festningsverkene. Både byen og templet ble jevnet med jorden, og grunnen der templet hadde stått, ble pløyd “som en åker”.³¹ MHK 21.2

Under beleiringen og massakrene som fulgte, mistet over en million mennesker livet. De som overlevde, ble solgt som slaver eller slept til Rom for å kaste glans over erobrerens triumftog. Andre ble kastet for villdyr i amfiteatrene eller spredt rundt omkring i verden. MHK 21.3

Jødene hadde smidd sine egne lenker. De hadde selv fylt hevnens beger. Den totale ødeleggelsen som rammet nasjonen, og de ulykkene som fulgte dem i atspredelsen, var bare frukten av det de selv hadde sådd. Profeten hadde uttalt: “Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?” “Din synd har ført deg til fall.”³² MHK 22.1

Lidelsene de gjennomlevde, blir ofte fremstilt som en straff Gud hadde bestemt. På den måten prøver den store bedrageren å skjule sitt eget verk. Ved å forkaste Guds nåde og kjærlighet var de selv skyld i at Guds beskyttelse ble fjernet, og at Satan fikk gjøre med dem slik han selv lystet. De grusomheter som fant sted da Jerusalem ble ødelagt, viser hvordan Satan lar sin hevntørst gå ut over dem som gir seg i hans vold. MHK 22.2