Mot historiens klimaks

Alene mot overmakten

Det var Den Hellige Ånd som beveget Luther til å ta fatt på oppgaven. Likevel møtte han bitter motstand. Hans fiender rakket ned på ham, fremstilte hans virksomhet i et falskt lys og angrep hans person og motiver på en urettvis og ondskapsfull måte. Det skyllet inn over ham som en flodbølge og var ikke uten virkning. Han hadde regnet med at lederne både innenfor kirke og undervisning ville støtte ham i hans arbeid. Oppmuntrende uttalelser fra innflytelsesrike personer hadde gjort ham håpefull og glad. Han hadde en følelse av at kirken gikk lysere tider i møte. Men oppmuntringene ble til klagemål og fordømmelse. MHK 101.2

Mange fremstående personer både i kirke og stat var overbevist om at Luther hadde rett i sine teser. Men de skjønte at dersom disse skulle bli alminnelig godtatt, ville det medføre store forandringer. Å opplyse og reformere folket ville i virkeligheten være å undergrave romerkirkens autoritet, stanse mye av pengestrømmen som nå fløt inn i dens skattkammer, og dermed i høy grad begrense prelatenes ødselhet og luksus. Hvis folk ble opplært til å tenke og handle på en ansvarlig måte, og søke frelse bare hos Kristus, ville det bryte ned pavens makt, og dermed prelatenes egen myndighet. Derfor avviste de den innsikt Gud tilbød dem, og vendte seg mot Kristus og sannheten ved å motarbeide den personen han hadde sendt for å opplyse dem. MHK 101.3

Luther skalv når han så på seg selv - en enkelt person mot de sterkeste makter på jorden. Somme tider undret han seg over om Gud virkelig hadde ledet ham til å sette seg opp mot kirkens autoritet. “Hvordan kunne jeg sette meg opp mot pavens autoritet, ... som fikk kongene over hele jorden til å skjelve? ... Ingen aner hva jeg led de første to år, og hvilket mismot, for ikke å si hvilken fortvilelse jeg opplevde.”¹⁰ Men han mistet ikke motet helt. Når mennesker sviktet, søkte han hjelp hos Gud, og erfarte at han helt og fullt kunne stole på ham. MHK 101.4

Til en av reformasjonens venner skrev Luther: “Vi kan ikke forstå Skriften ved studium eller med forstanden. Bønnen er din første plikt. Be Herren om at han i sin nåde vil hjelpe deg til å forstå hans ord rett. Ordets forfatter er den eneste som kan tolke det rett. Selv har han sagt: ‘Alle skal være opplært av Gud.’ Stol ikke på dine egne anstrengelser eller din egen forstand. Sett din lit til Gud og det hans Ånd viser deg. Dette kan du stole på, for jeg taler av erfaring.”¹¹ MHK 101.5

Dette er av livsviktig betydning for dem som føler at de er kalt til å forkynne de viktige sannheter for vår egen tid. Sannheten vil vekke motstand fra Satan og dem som godtar de fabler han har funnet på. I kampen mot ondskapens makter kreves det mer enn intelligens og klokskap. MHK 102.1

Når Luthers motstandere henviste til skikker og overleveringer eller til pavens autoritet og erklæringer, møtte han dem med Bibelen og Bibelen alene. Her var det argumenter som de ikke kunne tilbakevise. Disse formalismens og overtroens slaver krevde derfor hans blod slik som jødene hadde krevd Jesu blod. “Han er kjetter!” ropte fanatikerne. “Det er høyforræderi mot kirken å la en så farlig kjetter leve en eneste time lenger. Send ham øyeblikkelig til skafottet!”¹² MHK 102.2

Likevel klarte de ikke å få has på Luther. Gud hadde en gjerning for ham, og engler fra himmelen ble sendt for å beskytte ham. Men mange som hadde mottatt lyset gjennom Luther, ble utsatt for Satans raseri, og uten frykt led de tortur og død for sannhetens sak. MHK 102.3

Det som Luther fremholdt, vakte oppmerksomhet blant tenkende mennesker over hele Tyskland. Hans prekener og skrifter var lysstråler som vekket og opplyste mange. En levende tro var i ferd med å erstatte død formalisme som så lenge hadde preget kristenheten. Dag for dag mistet folk tilliten til romerkirkens religiøse svermerier. Fordommens skranker begynte å gi etter. Guds ord, som var den norm Luther vurderte alle læresetninger og meninger ut fra, var som et tveegget sverd. Overalt ble interessen for åndelige fremskritt vakt til live. Det ble en hunger og tørst etter rettferdighet som man ikke hadde sett maken til i uminnelige tider. Lenge hadde folk vært henvist til menneskelige ritualer og jordiske mellommenn. Nå vendte de seg i anger og tro til den korsfestede Kristus. MHK 102.4