Mot historiens klimaks

Det gryr av dag

De som hadde godtatt avtalen med Rom, ble offer for kirkens villfarelser. Men de som stod fast på troens grunn, dannet sitt eget samfunn under navnet “Brødremenigheten” (herrnhuterne). Dette gjorde at de ble fordømt fra alle hold. Likevel stod de fast. De ble tvunget til å gjemme seg i skoger og huler, men de fortsatte å komme sammen for å lese Guds ord og holde gudstjeneste. MHK 89.1

Gjennom budbærere som de i hemmelighet sendte ut til forskjellige land, fikk de vite at det fantes “spredte tilhengere av sannheten, noen her og noen der. Også de ble forfulgt. De fikk også vite at det et sted i Alpene fantes en gammel menighet som bygde på Skriftens grunn og som protesterte mot romerkirkens avguderi og korrupsjon”.²⁶ Denne melding ble mottatt med stor glede, og de begynte å brevveksle med de valdensiske kristne. MHK 89.2

Folk i Bøhmen var tro mot evangeliet, og de holdt ut gjennom den lange natten med forfølgelse. Da det var aller mørkest, holdt de fortsatt blikket rettet mot horisonten, lik folk som venter på daggry. De levde i en ond tid, ... men de husket det som Hus og senere Hieronymus hadde sagt, at om hundre år ville dagen gry. For taborittene (de radikale husitter) betydde dette like mye som Josefs ord hadde betydd for israelittene under fangenskapet: “Jeg skal nå dø. Men Gud vil ta seg av dere og føre dere ut av dette landet.”²⁷ MHK 89.3

“I siste del av 1400-tallet vokste Brødremenigheten langsomt, men sikkert. Enda de slett ikke fikk være i fred, hadde de det forholdsvis rolig. I begynnelsen på 1500-tallet var det to hundre slike menigheter i Bøhmen og Mähren.”²⁸ Så stor var den flokken som unngikk bål og sverd, og som fikk oppleve det daggry som Hus hadde forutsagt. MHK 89.4