Mot historiens klimaks

Pavens hevnaksjon skaper splid

Snart begynte paven å tordne mot ham. Tre pavebuller ble sendt til England - til universitetet, til kongen og til geistligheten - med krav om at man øyeblikkelig sørget for å stoppe denne kjetterske læreren.⁴ Men før disse nådde frem, hadde de ivrige biskopene stevnet Wiclif til å møte opp og stå til rette. MHK 63.3

To av de mektigste fyrstene i riket var med ham i retten, og da folk omringet bygningen og trengte seg inn, ble dommerne redde og utsatte saken, og han fikk gå sin vei uhindret. Ikke lenge etter døde Edward 3., som på sine gamle dager ble påvirket av geistligheten til å motarbeide reformatoren, og Wiclifs tidligere beskytter ble konge. MHK 63.4

Men pavebullene inneholdt et bestemt pålegg om å pågripe og fengsle kjetteren. Disse tiltak var et varsel om kjetterbål. Alt tydet på at Wiclif snart skulle bli et offer for Roms hevnlyst. Men han som engang sa: “Frykt ikke, … jeg er ditt skjold,”⁵ grep også denne gangen inn for å beskytte sin tjener. Det var ikke reformatoren som måtte dø, men den paven som hadde gått inn for å utrydde ham, Gregor 11. døde, og geistlighetens representanter som skulle føre saken mot Wiclif, innstilte prosessen. MHK 63.5

Gud ledet begivenhetene slik at reformasjonen gikk sin gang. Etter at Gregor var død, ble det valgt to rivaliserende paver. De stridende parter, som begge påstod at de var ufeilbare, krevde underkastelse. Begge oppfordret til angrep på motparten, og de understreket sine krav ved å nedkalle fryktelige forbannelser over motparten, og love lønn i himmelen for sine tilhengere. Dette svekket i sterk grad pavedømmets makt. MHK 63.6

De rivaliserende parter hadde nok å gjøre med å angripe hverandre, og Wiclif fikk foreløpig være i fred. Pavene slynget fordømmelser mot hverandre, og støtten til de stridende parter kostet mye blod. Kirken ble oversvømt av forbrytelser og skandaler. Imens arbeidet reformatoren flittig i sitt fredelige sogn i Lutterworth for å lede folks oppmerksomhet bort fra de stridende paver, til Jesus, fredsfyrsten. MHK 64.1

Splittelsen, med all kamp og korrupsjon som fulgte med, banet vei for reformasjonen. Folk fikk nemlig se hva pavedømmet virkelig stod for. I et skrift Wiclif gav ut om striden mellom pavene, oppfordret han folk til å tenke over om ikke de to prestene tross alt snakket sant når de anklaget hverandre for å være Antikrist. “Gud vil ikke lenger la fienden herske bare i en slik prest, men... har delt ham mellom to, så folk lettere kan overmanne dem begge i Kristi navn.”⁶ MHK 64.2