Mot historiens klimaks

De sju siste plager

Guds dom vil ramme dem som undertrykker og ødelegger hans folk. Fordi han har vært så langmodig med de gudløse, blir menneskene dristigere i sine overtredelser. Men straffen blir ikke mindre sikker og forferdelig fordi den har vært utsatt så lenge. “Herren skal reise seg som han gjorde på Perasim-fjellet, og harmes som i dalen ved Gibeon. Han vil gjøre sin gjerning - underlig er hans gjerning. Han vil fullføre sitt verk - selsomt er hans verk!”¹⁸ MHK 482.5

For en barmhjertig Gud føles det vondt å måtte straffe. “Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø.” “Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.” “Herren er langmodig. Men hans kraft er stor, og han unnlater ikke å straffe.”¹⁹ MHK 482.6

På en fryktelig måte vil Gud i rettferd vise at hans lov som menneskene har tråkket på, står ved makt. Hans ulyst til å fullbyrde dommen over de skyldige gir oss en ide om hvor alvorlig straffen blir. Det folket som han lenge bærer over med, og som han ikke fullbyrder dommen over før syndeskylden har nådd sin ytterste grense, skal til sist drikke harmens beger ublandet med nåde. MHK 483.1

Når Kristus ikke lenger er menneskenes talsmann i helligdommen, vil ublandet vrede ramme dem som tilber dyret og bildet av det og tar dets merke. Plagene som rammet Egypt da Gud skulle frigjøre Israel, ligner de langt frykteligere straffedommer som rammer verden like før Guds folk blir utfridd. Johannes’ åpenbaring gir denne skildring av disse fryktelige plagene: “Vonde og farlige byller slo ut på de mennesker som bar dyrets merke og tilbad bildet av det.” Havet “ble til blod som av en død kropp, og alt liv i havet døde”. Selv om disse hjemsøkelsene er fryktelige, er Guds dom fullt ut rettferdig. En engel kunngjør: “Rettferdig er du som dømmer slik. ... For de har utøst hellige menns og profeters blod, og du har gitt dem blod å drikke. Det har de fortjent.”²⁰ MHK 483.2

Ved å dømme Guds folk til døden er de like skyldige som om de selv hadde tatt livet av dem. På samme vis gjorde Jesus det klart at jødene på hans tid var skyldige i drapet på Guds tjenere helt fra Abels tid, for de var preget av den samme holdning og opptrådte på lignende vis som disse profetmorderne. MHK 483.3

I den neste plagen får solen “makt til å svi menneskene med ild, og menneskene ble brent i voldsom hete”. Slik beskriver profeten tilstanden på jorden i denne fryktelige tiden: “Markene er herjet, jorden sturer. For kornet er ødelagt.” “Hvert tre på marken er tørket bort; all glede er blitt borte blant menneskene.” “Såkornet i jorden er tørket inn. Bingene er ødelagt. ... Hvor buskapen rauter! Bølinger streifer omkring, for de har ikke beite. ... Bekkefarene er tørre, og heten har gjort ende på beitene i ødemarken.” “Slottets sangerinner skal jamre den dagen, lyder ordet fra Herren Gud. Alle steder ligger lik i mengder. De er slengt til side.”²¹ MHK 483.4

Disse plagene kommer ikke over hele jorden, for da ville hele menneskeheten bli utryddet. Men det blir de forferdeligste hjemsøkelser som menneskene noen gang har opplevd. All straff som har rammet menneskene i tiden før nådetidens slutt, har vært blandet med nåde. Kristi soningsblod har vernet synderen mot å få straff i fullt mål. Men i den endelige dommen blir Guds vrede utøst uten barmhjertighet. MHK 483.5

På den dagen vil mange ønske å bli beskyttet av den Guds barmhjertighet som de så lenge har avvist. “Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. De skal flakke omkring fra hav til hav, streife om fra nord til øst og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.”²² MHK 483.6