Mot historiens klimaks

En “Jakobs-kamp” for de trofaste

Likesom Satan fikk Esau til å gå imot Jakob, vil han påvirke gudløse mennesker til å utrydde Guds folk i trengselstiden. Og likesom han anklaget Jakob, vil han anklage Guds folk. Han regner hele menneskeheten som sin rettmessige eiendom. Men de få som holder Guds bud i hevd, setter seg imot hans herredømme. Hvis han kunne utrydde dem, ville seieren være total. Han ser at hellige engler beskytter dem, og derfor regner han med at deres synd er tilgitt. Men han vet ikke at deres sak er avgjort i helligdommen i himmelen. MHK 476.4

Satan vet nøyaktig hvilke synder han fristet dem til å begå, og fremstiller dem for Gud i det aller verste lys. Han hevder at disse menneskene like meget som han selv fortjener å bli utelukket fra Guds gunst. Han påstår at Herren ikke har rett til å tilgi deres synd og samtidig utrydde ham og englene hans. Han hevder at de er hans bytte og at de skal overlates til ham, så han kan tilintetgjøre dem. MHK 477.1

Når Satan anklager Guds folk, gir Gud ham lov til å prøve dem til det ytterste. Deres tillit til Gud og deres tro og utholdenhet vil bli satt på den alvorligste prøven. Når de ser tilbake, svinner håpet, for livet deres fortoner seg lite smigrende. De er fullstendig klar over sin svakhet og uverdighet. Satan prøver å skremme dem med at deres sak er håpløs og at deres synder aldri kan fjernes. Han håper å ødelegge deres tro så de gir etter når han frister dem, og oppgir troskapen mot Gud. MHK 477.2

Selv om Guds folk blir omgitt av fiender som er fast bestemt på å utrydde dem, er de ikke redde for å bli forfulgt for Kristi skyld. Men de er engstelige for at de ikke har angret all synd, og at de på grunn av egne feil og mangler ikke vil få del i Frelserens løfte om at han vil bevare dem “gjennom den tid av prøvelser som skal komme over hele verden”.⁷ Hvis de eide visshet om syndsforlatelse, ville de ikke vike tilbake for tortur eller død. Men hvis de skulle vise seg uverdige og miste livet på grunn av sin egen karakterbrist, ville de føre skam over Guds hellige navn. MHK 477.3

Overalt hører de om sammensvergelser og er vitne til opprør. Det vekkes til live i dem et sterkt ønske og en lengsel etter at det store frafallet må ta slutt og at de ugudeliges ondskap må opphøre. Men samtidig som de ber Gud om å stanse opprøret, bebreider de seg selv at de ikke makter å stå imot og demme opp for ondskapens flodbølge. De føler at dersom de hadde brukt alle sine evner i tjenesten for Kristus og gått frem i hans kraft, ville Satan ikke så lett kunne få dem i sin makt. MHK 477.4

De ydmyker seg for Gud og viser til at de har angret sine synder. Nå gjør de krav på løftet om å søke vern hos Gud og slutte fred med ham.8 De mister ikke troen, selv om de ikke får øyeblikkelig bønnesvar. Til tross for at de er plaget av angst, frykt og fortvilelse, fortsetter de å be. De setter sin lit til Guds makt, likesom Jakob klamret seg til engelen, og de roper: “Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.”⁸ MHK 477.5

Dersom Jakob ikke hadde angret at han hadde skaffet seg førstefødselsretten på uærlig vis, kunne Gud ikke ha hørt hans bønn og spart livet hans. Hvis Guds folk i trengselstiden skulle plages av uoppgjort synd, samtidig som de er naget av frykt og angst, ville de lide nederlag. Fortvilelse ville lamme troen, og de kunne ikke ha tillit nok til å be Gud om å utfri dem. Men selv om de føler seg dypt uverdige, har de ingen skjulte synder å bekjenne. Syndene er gått i forveien til dom og er blitt fjernet, og de kan ikke lenger huske dem. MHK 477.6

Satan får mange til å tro at Gud vil overse deres troløshet i livets små ting. Men i sin handlemåte med Jakob viser Herren at han slett ikke vil godta eller tolerere synd. Alle som prøver å unnskylde eller skjule sin synd, så den blir stående i himmelens bøker uten å være bekjent og tilgitt, vil bli overvunnet av Satan. Jo høyere bekjennelse de har, og jo mer fremtredende deres posisjon er, desto mer smertelig er det for Gud, og desto sikrere er motstanderens seier. De som venter med å berede seg for Herrens dag, får ikke anledning til det i trengselstiden eller på noe senere tidspunkt. De er i en håpløs situasjon. MHK 477.7

Kristne som ikke har forberedt seg til den siste fryktelige konflikten, kommer til å bekjenne sine synder i dyp angst, mens de gudløse gleder seg over deres fortvilte situasjon. Deres bekjennelse har mye til felles med den som vi finner hos Esau og Judas. De beklager følgene av overtredelsen, men ikke sin skyld. De føler ikke noen virkelig anger, ingen avsky for det onde. De innrømmer sin synd av frykt for straff. Men i likhet med farao i oldtidens Egypt ville de igjen trosse himmelen hvis straffedommen ble fjernet. MHK 478.1

Historien om Jakob er også en forsikring om at Gud ikke vil avskrive dem som er bedratt og fristet til å synde, men som i oppriktig anger har kommet tilbake til ham. Når Satan vil ødelegge dem, sender Gud sine engler for å trøste og beskytte dem når faren truer. Satan setter inn voldsomme og målbevisste angrep, og hans bedrag er utspekulerte. Men Herren holder øye med sitt folk, og han hører når de roper til ham. MHK 478.2

Påkjenningen er hard, det er som om ovnsflammene skal fortære dem. Men smelteren vil ta dem ut av ovnen som gull lutret i ild. Guds kjærlighet til sitt folk i de hardeste prøvene er like sterk og øm som i medgangens dager. Men de trenger å komme i den glødende ovnen. Verdsligheten må fjernes så de kan gjenspeile Kristi bilde. MHK 478.3