Mot historiens klimaks

Tilbake til kilden

Dette gjelder den kristne tidsalder, slik det går frem av sammenhengen: “Så lyder ordet fra Herren vår Gud, som samler de fordrevne av Israel: Enda flere vil jeg føre sammen foruten dem som alt er samlet.” Her blir det antydet at evangeliet skal samle hedningene, de som ikke er jøder. Og det blir uttalt en velsignelse over dem som da helligholder sabbaten. Sabbatsbudets gyldighet strekker seg altså lenger enn til Kristi korsfestelse, oppstandelse og himmelfart. Det gjelder også på den tiden da hans tjenere forkynner det glade budskap for alle folkeslag. MHK 347.3

Gjennom den samme profeten befaler Herren: “Jeg vil binde vitnesbyrdet sammen og forsegle budskapet hos mine disipler.”² Seglet i Guds lov finner vi i det fjerde bud. Dette er det eneste av de ti bud som inneholder både lovgiverens navn og tittel. Det tilkjennegir at han er himmelens og jordens skaper, og at han fremfor noen andre har krav på ære og tilbedelse. Med unntak av dette ene budet er det ikke noe i tibudsloven som viser hvem som egentlig har gitt den. Da pavedømmet forandret hviledagen, ble seglet fjernet fra loven. Jesu disipler blir oppfordret til å sette det på plass igjen ved å opphøye sabbaten i det fjerde bud til dens rette plass som Skaperens minnesmerke og tegnet på hans autoritet. MHK 347.4

“Til ordet og til vitnesbyrdet!” Det vrimler av motstridende læresetninger og teorier, men Guds lover den eneste ufeilbare norm som alle meninger, lærepunkter og teorier skal prøves etter. Profeten sier: “Samtykker de ikke i dette, det folk som ikke har lysning av dag.”³ MHK 348.1

Igjen lyder befalingen: “Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur! Fortell mitt folk om deres ondskap, Jakobs ætt om deres synder.” Det er ikke de gudløse som her blir irettesatt for sine synder, men de som Herren kaller “mitt folk”. Og han fortsetter: “De søker meg dag for dag og vil gjerne kjenne mine veier. Lik et folk som gjør det rette og ikke forlater sin Guds lov, spør de etter mine rettferdige bud.”⁴ Dette er folk som mener at de er rettferdige og synes å ha stor interesse for å tjene Gud. Men den strenge og alvorlige irettesettelsen fra ham som gransker hjertene, viser at de tråkker på Guds bud. MHK 348.2

Slik peker profeten ut det budet som er blitt tilsidesatt: “Du skal bygge opp igjen gamle ruiner og gjenreise grunnmurer fra svunne slekter. Da skal de kalle deg den som murer revnene igjen og setter veiene i stand, så folk kan bo i landet. Hvis du holder foten tilbake på sabbatsdagen, så du ikke driver med ditt yrke på min hellige dag, men kaller sabbaten en lyst og glede og Herrens helg en ærverdig dag, hvis du holder den høyt i ære så du ikke går dine egne veier, men avstår fra handel og tomt snakk, da skal du ha din glede i Herren.”⁵ Også denne profetien gjelder vår tid. Bruddet i Guds lov skjedde da romerkirken forandret hviledagen. Men nå er tiden kommet til å gjenopprette denne guddommelige ordning. Bruddet skal mures til, og grunnmurer fra svunne slekter skal bli gjenreist. MHK 348.3

I sin uskyld i Edens hage holdt Adam den hviledagen som Skaperen helliget da han velsignet den og selv hvilte på den. Det samme gjorde Adam etter at han hadde syndet og i dyp anger var nødt til å forlate sitt lykkelige hjem. Alle patriarkene holdt den, fra Abel til den rettferdige Noah, til Abraham og til Jakob. Da det utvalgte folket var slaver i Egypt, glemte mange Guds lov under avgudsdyrkelsen som omgav dem. Men da Herren frigjorde Israel, kunngjorde han sin lov med ærefryktinngytende myndighet for at folket skulle kjenne hans vilje og frykte og ære ham i all fremtid. MHK 348.4

Fra den dagen og til vår egen tid har mennesker hatt kjennskap til Guds lov og har hellig holdt sabbaten slik den er omtalt i det fjerde bud. Selv om Den Lovløse har lykkes i å trå ned Guds hellige dag, var det trofaste mennesker på skjulte steder som midt under hans velmaktstid holdt dagen hellig. Siden reformasjonstiden har det i hvert slektsledd vært noen som har holdt den. Tross forfølgelse og spott har de hele tiden vitnet om at Guds lover uforanderlig, og om forpliktelsen til å helligholde den sabbaten som ble innstiftet ved skapelsen. MHK 348.5

Disse sannhetene, som kunngjøres i Åp 14 i forbindelse med “et evig evangelium”, skal kjennetegne den sanne menighet når Kristus kommer igjen. For som et resultat av det trefoldige budskapet sies det: “Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.” Dette budskapet er det siste som skal lyde før Jesu gjenkomst. Straks etter ser profeten at Menneskesønnen kommer i herlighet for å høste jorden. MHK 349.1

De som tok imot lyset om helligdommen og om at Guds lover uforanderlig, ble glade og forundret over skjønnheten og harmonien i det sannhetssystem som de nå begynte å forstå. De ville at alle kristne skulle få del i det lyset som betydde så mye for dem selv, og de kunne ikke tenke seg annet enn at det ville bli mottatt med glede. Men mange som gav seg ut for å være Kristi etterfølgere, mislikte lærepunkter som ville sette dem i motsetningsforhold til verden. Lydighet mot det fjerde bud krevde et offer som de færreste var villige til å gi. MHK 349.2