Mot historiens klimaks

Ivrig forventning

Da ropet lød: “Brudgommen kommer! Gå og møt ham!” våknet de og “gjorde lampene sine i stand”. De studerte Guds ord med større interesse enn noen gang. Engler ble sendt fra himmelen for å vekke dem som var blitt motløse, og forberede dem til å ta imot budskapet. MHK 311.4

Arbeidet var ikke basert på menneskelig visdom og kunnskap, men på Guds kraft. Ikke de mest begavede, men de mest ydmyke og gudfryktige var de første til å høre og lyde kallet. Bønder lot være å høste inn avlingen. Håndverkere la fra seg verktøyet, og med gledestårer gikk de ut for å forkynne varselsbudskapet. De som tidligere hadde stått i spissen, var de siste til å slutte seg til bevegelsen. MHK 311.5

De fleste kirker lukket dørene for dette budskapet, og mange som tok imot det, brøt forbindelsen med kirken de tilhørte. Gud sørget for at dette budskapet ble forkynt sammen med den annen engels budskap og gav det kraft. MHK 311.6

“Brudgommen kommer!” var ikke i første rekke et budskap bygd på argumenter, selv om Skriftens utsagn var klare og overbevisende. Det var ledsaget av en tvingende kraft som grep sinnet. Det var ingen tvil, ingen innvendinger. Da Kristus drog inn i Jerusalem, var folk kommet fra alle deler av landet for å feire påsken, og de strømmet alle til Oljeberget. Idet de sluttet seg til dem som var sammen med Jesus, ble de revet med av øyeblikkets inspirasjon og tok del i hyllingsropet: “Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!”¹⁰ Noe lignende opplevde mange vantro mennesker som strømmet til møtene der adventbudskapet ble forkynt, noen av nysgjerrighet, andre bare for å drive gjøn. De merket den overbevisende kraften i budskapet: “Brudgommen kommer!” MHK 311.7

Guds folk på den tiden hadde en tro som utløste bønnesvar - en tro som så frem til lønnen. Guds Ånd strømmet ned over de oppriktige som regn på tørr jord. De som ventet at de snart skulle stå ansikt til ansikt med Kristus, følte en høytidsfull glede som var ubeskrivelig. Den Hellige Ånds milde, betvingende kraft bløtgjorde sinnet idet de trofaste fikk del i Herrens rike velsignelser. MHK 312.1

De som tok imot budskapet, var preget av alvor og aktsomhet idet dagen nærmet seg da de håpet å møte Herren. Hver morgen følte de det som sin første plikt å få visshet om at Gud hadde godtatt dem. De var knyttet inderlig sammen, og de bad ofte i fellesskap og for hverandre. De møttes gjerne på ensomme steder for å be sammen, og bønnene steg opp fra marker og skogholdt. Vissheten om Frelserens velbehag var viktigere for dem enn det daglige brød. Hvis det hendte at en sky formørket deres sinn, slo de seg ikke til ro før den var fjernet. Samtidig som de fikk visshet om Guds tilgivelse, lengtet de etter å møte ham som betydde så mye for dem. MHK 312.2

Men enda en gang skulle de oppleve en skuffelse. Ventetiden gikk, men Jesus kom ikke. Med usvikelig tro hadde de sett frem til hans komme. Nå opplevde de det samme som Maria da hun kom til Jesu grav og fant den tom. Gråtende utbrøt hun: “De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.”¹¹ MHK 312.3

En skremmende følelse av at budskapet kanskje likevel var sant, hadde en tid lagt en demper på de vantro. Selv da tiden var forbi, holdt denne frykten seg en stund, og folk våget foreløpig ikke å harselere over dem som hadde opplevd skuffelsen. Men da de ikke så noe tegn på Guds vrede, forsvant frykten, og de begynte på ny å gjøre narr av dem. MHK 312.4

Mange som hadde gitt seg ut for å tro på Herrens snare gjenkomst, gav opp troen. Noen av dem som hadde vært svært tillitsfulle, ble så dypt såret i sin stolthet at de helst ville forsvinne fra verden. I likhet med Jona gikk de i rette med Gud og ønsket å få dø. De som hadde basert sin tro på andres meninger og ikke på Guds ord, var nå parat til igjen å endre standpunkt. Spotterne vant de svake og feige over på sin side, og alle gikk sammen om å slå fast at det ikke lenger var noe å engste seg for eller vente på. Tiden var ute, Kristus hadde ikke kommet, og verden kunne fortsette på samme måte i tusenvis av år. MHK 312.5

De oppriktig troende hadde forlatt alt for Kristus og hadde opplevd hans nærhet som aldri før. De mente at de hadde gitt verden den siste advarsel. Fordi de ventet at de snart skulle bli mottatt av Herren og hans engler, hadde de for en stor del isolert seg fra den vantro verden. Med inderlig lengsel hadde de bedt: “Kom, Herre Jesus, kom snart!” Men han kom ikke. Å ta opp igjen livets tunge byrder og bekymringer og holde ut forakt og hån fra verden omkring dem, var en hard påkjenning for deres tro og tålmod. MHK 312.6

Likevel var denne skuffelsen ikke så stor som den disiplene opplevde ved Kristi første komme. Da Jesus i triumf red inn i Jerusalem, trodde disiplene at han skulle sette seg på Davids trone og frelse Israel fra undertrykkerne. Fulle av håp og forventning prøvde de å overgå hverandre i å ære ham som konge. Mange la klærne sine som et teppe på veien og strødde palmegrener foran ham. Fulle av begeistring ropte de: “Hosianna, Davids Sønn!” Fariseerne ble utålmodige og sinte over denne hyllest og forlangte at Jesus skulle irettesette disiplene. Men han svarte: “Dersom de tier, skal steinene rope.” MHK 313.1

Profetiene måtte oppfylles. Disiplene virkeliggjorde Guds plan. Likevel måtte de oppleve en slik bitter skuffelse. Bare noen få dager senere skulle de bli vitne til Jesu smertefulle død og at han ble lagt i graven. Forventningene var ikke blitt oppfylt, og deres håp døde med ham. Først da han var kommet seirende ut av graven, gikk det opp for dem at alt var forutsagt, og at “Messias måtte lide og stå opp fra de døde”. MHK 313.2

Fem hundre år tidligere hadde Herren uttalt gjennom profeten Sakarja: “Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.”¹² Om disiplene hadde visst at Jesus var på vei til dom og død, kunne de ikke ha oppfylt denne profetien. MHK 313.3

På lignende vis oppfylte Miller og hans medarbeidere profetordet og forkynte et budskap som Skriften hadde forutsagt. Men de kunne ikke ha forkynt dette dersom de fullt ut hadde forstått profetiene som forutsa skuffelsen og varslet enda et budskap som skulle lyde for alle folkeslag før Herrens gjenkomst. Den første og den annen engels budskap ble forkynt til fastsatt tid og utrettet det Gud hadde bestemt. MHK 313.4