Mot historiens klimaks

Et nærmere blikk på profetien

“Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvnige og sovnet alle sammen. Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand.”⁴ MHK 308.1

I løpet av sommeren 1844, midtveis mellom den tiden da de først hadde ment at de to tusen tre hundre dager ville ende, og høsten samme år, det tidspunktet de senere kom frem til, forkynte de budskapet med Skriftens egne ord: “Brudgommen kommer!” MHK 308.2

Bakgrunnen for dette var at de oppdaget at vedtaket om Jerusalems gjenoppbygging som kong Artaxerxes hadde utferdiget og som var utgangspunktet for de to tusen tre hundre dagene, ble satt i verk høsten 457 f.Kr., ikke i begynnelsen av året som de først hadde trodd. Tidsperioden måtte altså ende om høsten 1844. MHK 308.3

Også den forbilledlige tempeltjenesten i Det gamle testamente angir høsten som tidspunktet da “rensingen av helligdommen” skulle finne sted. Dette ble helt klart da man oppdaget hvordan det som pekte frem til Kristi første komme, var blitt oppfylt. MHK 308.4

Påskelammet var et symbol på Kristi død. Paulus sier: “Vårt påskelam er slaktet, Kristus.” Det første kornbandet under innhøstingen, som de skulle svinge for Herren under påskefeiringen, var et forbilde på Jesu oppstandelse. Paulus sier om Jesu oppstandelse og om hele hans folks oppstandelse: “Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer.”⁵ Likesom svingekornbandet var det første modne kornet som ble sanket før innhøstingen, er Kristus førstegrøden av den udødelige høst av mennesker som i oppstandelsen skal samles inn. MHK 309.1

Disse forbilledlige symbolene ble oppfylt, ikke bare når det gjaldt selve begivenheten, men også tidspunktet. I femten hundre år var påskelammet blitt slaktet på den fjortende dagen i den første jødiske måned. På samme dato spiste Kristus påskelammet med disiplene. Samtidig innstiftet han den høytiden som skulle minne om hans egen død som “Guds lam, som bærer verdens synd”. Samme natt ble han grepet av ugudelige mennesker for å bli korsfestet. MHK 309.2

Som den virkelighet svingekornbandet pekte frem mot, stod Kristus opp fra graven den tredje dagen. Han ble “førstegrøden av dem som er sovnet inn”, et forbilde på alle de rettferdige som skal oppstå og få sitt “forgjengelige legeme” forvandlet til å bli “likt det legeme han har i herligheten”.⁶ MHK 309.3

På samme måte skulle de symbolene som peker frem til Kristi gjenkomst, bli oppfylt på den tiden som den forbilledlige offertjenesten angir. Under Moselovens gudstjenesteordning ble helligdommen renset på den store soningsdagen, den tiende dag i den sjuende måned.⁷ Da gjorde øverstepresten soning for hele Israel og fjernet deres synder fra helligdommen. Deretter kom han ut fra Det aller helligste og velsignet folket. MHK 310.1

Slik trodde de at Kristus, vår store øversteprest, ville komme for å rense jorden ved å utslette synd og syndere, og gi sitt folk udødelighet. De mente at dette skulle inntreffe på den tiende dag i den sjuende måned, den store soningsdagen, dagen da helligdommen skulle renses, som i 1844 var den 22. oktober. Dette var i samsvar med det faktum at de to tusen tre hundre dagene ville ende om høsten det året. Denne konklusjonen syntes helt uangripelig. MHK 310.2