Mot historiens klimaks

Forventning og skuffelse

De som hadde tatt imot budskapet, ventet med ubeskrivelig lengsel på Jesu gjenkomst. Tiden var nær da de ventet å møte ham. Rolig og med dypt alvor innstilte de seg på det som skulle skje. De hadde fred i et inderlig samfunn med Gud, en forsmak på den hvile de skulle få i den kommende herlighet. Ingen av dem som opplevde dette håpet og denne fortrøstningen, kunne siden glemme den dyrebare ventetiden. MHK 289.6

Noen uker i forveien opphørte nesten all verdslig virksomhet. De oppriktig troende ransaket nøye hver tanke og følelse hos seg selv, som om de lå på dødsleiet og om få timer skulle lukke øynene for godt. At de skulle ha skaffet seg en spesiell “himmelfartsdrakt”, er ikke i samsvar med virkeligheten, men alle følte at de trengte en indre overbevisning om at de var beredt til å møte Jesus. De hvite klærne var sjelens renhet, en karakter som var renset for synd ved Kristi forsoning. MHK 290.1

Det ville være godt om Guds folk i dag var like villig til selvprøving og hadde den samme oppriktige og faste tro. Dersom de hadde fortsatt å ydmyke seg for Herren og å trenge frem for nådens trone i bønn, ville de hatt en langt rikere åndelig erfaring enn de har nå. Det er altfor lite bønn, for lite syndserkjennelse. Mangelen på levende tro gjør at mange er uten den nåde som Kristus tilbyr i så rikt mål. MHK 290.2

Gud ville prøve sitt folk. Han dekket over en feil i beregningen av de profetiske tidsperioder. De adventtroende oppdaget ikke feilen, heller ikke de lærdeste blant motstanderne. De sa: “Beregningen av de profetiske tidsperioder er riktig. En eller annen stor begivenhet vil inntreffe, men ikke den som Miller forutsier. Det er verdens omvendelse og ikke Kristi gjenkomst.” MHK 290.3

Ventetiden gikk, og Kristus kom ikke for å utfri sitt folk. De som i oppriktig tro og kjærlighet hadde ventet ham, opplevde en bitter skuffelse. Likevel oppnådde Gud sin hensikt. De som hevdet at de ventet på Kristus, ble satt på en alvorlig prøve. Mange av dem var bare drevet av frykt. Deres trosbekjennelse hadde ikke hatt noen virkning på deres sinn og atferd. Da begivenheten uteble, gav de uttrykk for at de slett ikke var skuffet, for de hadde i grunnen aldri trodd at Kristus skulle komme. De var blant de første som gjorde narr av de sanne troende som sørget. MHK 290.4

Men Jesus og himmelens englehær så med kjærlighet og medlidenhet på dem som var blitt prøvd og hadde vist troskap, men var blitt skuffet. Dersom sløret som skiller den synlige verden fra den usynlige, var blitt fjernet, ville de ha sett at engler holdt seg nær disse standhaftige menneskene for å verne dem mot Satans piler. MHK 290.5