Mot historiens klimaks

Etter oppstandelsen forstod de

Etter oppstandelsen viste Jesus seg for disiplene på veien til Emmaus. “Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.”⁸ Disiplene ble grepet, og troen ble vakt. De ble gjenfødt “til et levende håp” endog før Jesus viste seg for dem. Hensikten var å opplyse dem og lære dem å bygge sin tro på det profetiske ord. Han ville at sannheten skulle slå dype røtter i deres sinn, ikke bare fordi den ble stadfestet ved det han selv sa, men på grunn av de sikre bevis som fantes i seremonilovens symboler og skygger og i de gammeltestamentlige profetier. MHK 273.1

Kristi etterfølgere måtte ha en fornuftig tro, ikke bare for sin egen skyld, men for å kunne bringe kunnskapen om Kristus til verden. Som første steg til å formidle denne kunnskapen henviste han til “Moses og profetene”. Slik vitnet den oppstand ne frelser om verdien og betydningen av Det gamle testamente. MHK 273.2

Det skjedde en stor forandring med disiplene da de igjen fikk se inn i Jesu ansikt. På en ny måte oppdaget de “ham som Moses hadde skrevet om i loven, og som også profetene hadde skrevet om”. Uvisshet, angst og fortvilelse vek plassen for visshet og en sterk tro. Ikke å undres over at etter hans himmelfart “var de stadig i templet og lovpriste Gud”. Folk flest som bare visste at Jesus hadde lidd en vanærende død, ventet at disiplene ville være sorgtunge, forvirret og nedslått. I stedet var de preget av glede og seiersvisshet. MHK 273.3

Disiplene var godt forberedt for oppgaven som lå foran dem. De hadde gått igjennom den hardeste prøven som tenkes kan, og hadde sett hvordan Guds ord hadde seiret og var blitt oppfylt når alt syntes å være tapt. Hva kunne vel nå kue troen hos dem eller kjølne kjærligheten? I sin dypeste sorg eide de “en mektig trøst”, et håp som var “et trygt og fast anker”.⁹ MHK 273.4

De hadde sett Guds visdom og makt, og de var overbevist om at “verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller idet dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”. “Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss.” “Herrens ord varer til evig tid.” “Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.”¹⁰ MHK 273.5

Herren sa: “Mitt folk skal aldri bli til skamme.” “Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang.” Da disiplene møtte Jesus på oppstandelsesdagen, brant hjertene deres mens de lyttet til det han sa. De så på hodet, hendene og føttene som var blitt lemlestet for deres skyld. Før sin himmelfart tok han dem med ut til Betania, og mens han løftet hendene og velsignet dem, påla han dem å gå ut i all verden og forkynne evangeliet. Og så sa han: “Jeg er med dere alle dager.”¹¹ MHK 274.1

Trøsteren som de hadde fått løfte om, kom på pinsedagen. Da fikk de kraft fra Gud, og de gledet seg over at deres himmelfarne Herre var hos dem. Tjenesten med evangeliet førte til offer og martyrdød, men også til rettferds krans som de skal få når han kommer. Mon de ville bytte dette med den jordiske herlighet som de først håpet på da de ble hans disipler? Han som “kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår”, hadde gjort dem delaktige i hans lidelse, og dermed også i hans glede, nemlig å føre de “mange barn til herlighet”, en ubeskrivelig glede, “en evig rikdom av herlighet”. “De trengsler vi nå må bære, er lette” når vi ser dem i denne sammenheng. MHK 274.2