Mot historiens klimaks

Hån og motstand

William Miller var en begavet person, og han utviklet sine evner gjennom studium og andre intellektuelle sysler. Dessuten fikk han himmelsk visdom, for han stod i kontakt med visdommens kilde. Han var en tvers igjennom hederlig mann som måtte bli aktet og respektert hvor som helst rettskaffenhet og moralske kvaliteter ble verdsatt. Han var preget av kristelig ydmykhet og selvkontroll og var oppmerksom og vennlig mot alle. Villig lyttet han til andres meninger og vurderte deres argumenter. Sindig og rolig prøvde han alle teorier og lærepunkter med Guds ord, og hans sunne dømmekraft og grundige bibelkunnskap satte ham i stand til å gjendrive villfarelser og avsløre falskhet. MHK 262.6

Likevel møtte Miller bitter motstand. Det gikk med ham som med tidligere reformatorer. Samtidens religiøse ledere var slett ikke velvillig stemt mot det han forkynte. Fordi de ikke kunne forsvare sitt standpunkt med Skriften, måtte de ty til menneskelige utsagn og læresetninger og til overleveringer fra kirkefedrene. MHK 263.1

Men adventforkynnerne kunne ikke akseptere noe annet enn Guds ord. Når så motstanderne manglet bibelske holdepunkter, forsøkte de i stedet å latterliggjøre dem. Tid, penger og krefter ble brukt for å skade dem som ikke hadde gjort seg skyldig i noen annen forseelse enn å glede seg til Herrens gjenkomst, gå helhjertet inn for å leve et hellig liv og påvirke andre til å berede seg for hans komme. MHK 263.2

Kraftige anstrengelser ble gjort for å få folk bort fra tanken om Jesu gjenkomst. Å studere profetiene om Herrens komme og verdens ende var bent frem syndig, noe man burde skamme seg over. Slik undergravde samtidens predikanter tilliten til Guds ord. Deres forkynnelse skapte vantro, og mange følte seg fri til å følge sin egen syndige lyst. Etterpå la opphavsmennene skylden på de adventtroende. MHK 263.3

Selv om Miller samlet fulle hus av interesserte og oppmerksomme tilhørere, ble han sjelden nevnt i den religiøse presse, unntatt i form av anklage og latterliggjøring. De likegyldige og gudløse ble dristige da de merket innstillingen hos de religiøse lederne, og brukte nedsettende økenavn og blasfemiske vittigheter for å spre forakt for Miller og hans arbeid. Den gråhårede mannen som hadde forlatt sitt hyggelige hjem for å reise på egen regning fra delstat til delstat og fra by til by, og som ustanselig arbeidet med å forkynne det alvorlige budskapet om at dommens dag var nær, ble latterliggjort og stemplet som fanatiker, løgner og utspekulert kjeltring. MHK 263.4

Hån, bakvaskelse og fornærmelse som Miller ble utsatt for, førte til sinte protester selv i dagspressen. Ikke-troende personer gav uttrykk for at å behandle en sak av en så alvorlig karakter og med slike konsekvenser på en flåsete og lettsindig måte, var ikke bare å drive ap med følelsene hos dem som forkynte dette, men “å skjemte med dommedag, ja, gjøre narr av Vårherre selv og av dommens gru”.²⁸ MHK 263.5

Opphavsmannen til alt ondt la ikke bare an på å ødelegge virkningen av adventbudskapet, men budbæreren selv. Millers forkynnelse var direkte og jordnær. Han irettesatte tilhørerne for deres synd og forstyrret deres selvtillit, og hans likefremme og skarpe ord gjorde dem fiendtlig innstilt. MHK 263.6

Kristenfolkets motstand mot hans forkynnelse gjorde pøbelen enda dristigere, og noen planla endog å drepe ham da han en gang var på vei ut fra møtelokalet. Men det var også engler til stede i forsamlingen, og i skikkelse av en mannsperson tok en av dem Herrens tjener i armen og førte ham bort fra den rasende folkemengden. Ennå hadde han ikke fullført sin gjerning, og Satan og hans utsendinger mislyktes i sine planer. MHK 263.7

Tross all motstand vokste interessen stadig. Fra noen hundre vokste tilhørertallet til like mange tusen, og de forskjellige kirkesamfunn fikk stor tilvekst. Etter en tid vendte imidlertid motviljen seg også mot disse nyomvendte, og det ble øvet menighetstukt mot dem som hadde godtatt Millers syn. Miller skrev så en artikkel med adresse til samtlige kristne i alle trossamfunn om å påvise fra Bibelen hva som var feil i hans forkynnelse. MHK 264.1

“Hva er det i vår tro som Guds ord ikke har pålagt oss, det som dere selv mener er den eneste pålitelige rettesnor for tro og liv?” spurte han. “Hva har vi gjort som kan fremkalle så bitre anklager mot oss fra prekestol og presse og gi dere rett til å utelukke oss fra menighetene og fellesskapet?” “Dersom vi tar feil, ber vi dere påvise hva feilen består i. Vis oss fra Guds ord at vi farer vill. Vi er blitt hånet nok, men det kan aldri overbevise oss om at vi tar feil. Bare Guds ord kan endre vårt syn. Etter sindig overveielse og bønn er vi blitt overbevist ut fra selve Skriften.”²⁹ MHK 264.2