Mot historiens klimaks

Fra tvil til tro

Moren var meget from, og i barndommen fikk han sterke religiøse inntrykk. I ungdomstiden kom han sammen med deister som øvde en sterk innflytelse over ham. Mange av dem var nemlig gode samfunnsborgere som viste en vennlig og hjelpsom holdning. De var til en viss grad påvirket av det kristelige miljø de levde i. De positive egenskapene som de var kjent for, skyldtes for en stor del Bibelens innflytelse. Men disse verdifulle gavene ble brukt på en måte som var i strid med Guds ord. Samværet med disse personene resulterte i at Miller godtok deres synsmåter. MHK 249.5

Den vanlige tolkning av Skriften bød på så store vanskeligheter at de syntes uoverkommelige. I hans nye oppfatning var det ikke rom for Bibelen, men han hadde ikke noe å sette i stedet. Derfor var han ikke på noen måte tilfreds. Likevel holdt han fast på disse synspunktene i omkring tolv år. Men da han var trettifire år, merket han at Guds Ånd virket på ham, og han følte at han var en synder. Det han hadde trodd på, gav ham ikke noen forsikring om lykke etter døden. Fremtiden var mørk og dyster. Senere skrev han om det han opplevde på denne tiden: MHK 250.1

“Ideen om tilintetgjørelse var kald og frastøtende, og sluttresultatet var undergang for alle. Himmelen over meg var som kobber, og jorden under meg var som jern. Hva var evigheten, og hvorfor eksisterte døden? Jo mer jeg spekulerte, desto større uklarhet! Jo mer jeg tenkte, desto mer forvirret ble jeg. Jeg prøvde å la være å tenke, men jeg kunne ikke kontrollere tankene. Jeg var virkelig i en elendig forfatning, men jeg skjønte ikke årsaken. Jeg klaget og bar meg, men visste ikke hva som var i veien. Jeg var klar over at noe var galt, men ikke hvor og hvordan jeg skulle finne det rette. Jeg sørget, men uten håp.” MHK 250.2

Dette varte i flere måneder. “Plutselig stod Frelserens skikkelse klart for meg,” skrev han. “Det gikk opp for meg at det kanskje fantes en som var så god og medfølende at han ville sone vår synd og dermed frelse oss fra å lide dens straff. Jeg følte straks hvor god og kjærlig han måtte være, og forestilte meg at jeg kunne kaste meg i armene hans og stole på hans barmhjertighet. Men så kom spørsmålet: Hvordan kan man vite at han eksisterer? Jeg ble klar over at utenom Bibelen finnes det ikke noe bevis for at det eksisterer en frelser eller et liv etter dette. ... MHK 250.3

I Bibelen fant jeg nettopp en slik frelser som jeg behøvde. Og det forvirret meg at en uinspirert bok kunne inneholde prinsipper som til de grader svarte til en syndig verdens behov. Jeg var nødt til å innrømme at Bibelen måtte være en åpenbaring fra Gud. Den ble min lykke, og Jesus ble min venn. For meg ble Jesus den beste blant titusener. Bibelen, som før hadde vært dunkel og selvmotsigende, ble nå en lykt for min fot og et lys på min sti. Jeg fikk fred og ro i sinnet, og jeg oppdaget at Herren vår Gud var som en klippe i livets hav. MHK 250.4

Bibelen ble nå mitt viktigste studium, og jeg kan i oppriktighet si at jeg leste den med stor glede. Jeg oppdaget at jeg ikke engang kjente til halvdelen av det som stod der. Jeg undret meg over at jeg ikke tidligere hadde sett skjønnheten og herligheten i den, og at jeg noen gang hadde kunnet forkaste den. Den inneholdt alt det jeg ønsket meg, og den gav helsebot for en syk sjel. Jeg mistet lysten til all annen lesning og gikk helt og fullt inn for å få visdom fra Gud.”¹ MHK 250.5

Miller bekjente nå offentlig den tro han tidligere hadde avvist. Men hans vantro venner var ikke sene med å fremføre alle de argumenter som han selv ofte hadde brukt mot Bibelens guddommelige autoritet. Foreløpig kunne han ikke svare dem, men han tenkte som så at hvis Bibelen var en åpenbaring fra Gud, måtte den være i harmoni med seg selv. All den stund den var gitt for å opplyse folk, måtte den også være slik at de kunne forstå den. Han bestemte seg for å studere den for seg selv for å finne ut om det fantes en forklaring på tilsynelatende motsigelser. MHK 251.1