Mot historiens klimaks

160/362

I årvåkenhet og forventning

Denne vidunderlige fortellingen fra Betlehem rommer en viktig undervisning. Den irettesetter vår vantro, vår stolthet, vår selvtilfredshet. Den gir oss varsel om å være på vakt så vi ikke med vår syndige likegyldighet overser tidens tegn og er uvitende om vår besøkelsestid. MHK 247.1

Det var ikke bare på fjellene i Judea, ikke bare blant de fattige gjeterne at englene fant noen som ventet på Messias. Også blant fremmede folkeslag var det noen som ventet. Det var vismenn, rike og høybårne filosofer fra Østen. Gjennom naturstudium hadde de lært Gud å kjenne i hans skaperverk. I de hebraiske skriftene hadde de lest om stjernen som skulle stige opp fra Jakob. Med iver ventet de på ham som ikke bare skulle være en “trøst for Israel”, men “et lys som blir til åpenbaring for hedningene” og til “frelse helt til jordens ende”.32 De søkte etter lys, og lys fra Gud opplyste veien foran dem. Mens prestene og rabbinerne i Jerusalem, som var satt til å være sannhetens voktere og tolkere, var i mørke, førte den himmelske stjernen disse fremmede til den nyfødte kongens fødested. MHK 247.2

Det er for “dem som venter på ham”, at Kristus annen gang “skal komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse”. Som tilfellet var med kunngjøringen om Frelserens fødsel, ble heller ikke budskapet om hans annet komme overlatt til folkets åndelige ledere. De hadde ikke opprettholdt kontakten med Gud, men hadde avvist lyset fra himmelen. Derfor var de ikke blant dem som apostelen Paulus omtaler på denne måten: “Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle overrumple dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til”33 MHK 247.3

Vekterne på Sions murer burde ha vært de første til å ta imot kunngjøringen om Frelserens komme, de første til å heve røsten for å forkynne at hans komme var nær, de første til å oppfordre folk til å berede seg for å ta imot ham. Men de var likegyldige og drømte om fred og ingen fare mens folket sov i sine synder. MHK 247.4

Jesus så sin menighet som et ufruktbart fikentre fullt av vakre blad, men uten frukt. Med stolthet overholdt de religionens ytre former, men de manglet sann ydmykhet, anger og tro - det eneste som gjør gudsdyrkelsen akseptabel for Gud. I stedet for å bære preg av Åndens dyder, var de hovmodige, formalistiske, forfengelige, selviske og herskesyke. En frafallen menighet lukket øynene for tidens tegn. Men Gud sviktet ikke, og hans trofasthet tok ikke slutt. Men de forlot ham og vendte seg bort fra hans kjærlighet. Løftene ble ikke oppfylt på dem, for de nektet å etterkomme betingelsene. MHK 247.5

Dette er den uunngåelige følgen av å unnlate å verdsette og gjøre bruk av det lys og de fortrinn Gud gir. Dersom menigheten ikke vil gå der han viser vei, hvis den ikke tar imot hver lysstråle og utfører hver plikt han viser den, vil troslivet uunngåelig bli redusert til formalisme, og sann gudsfrykt vil forsvinne. Gang på gang kan dette påvises i kirkehistorien. MHK 248.1

Gud krever tro og lydighet som svarer til de goder og privilegier han har gitt. Lydighet krever offer og innbefatter et kors. Derfor avslo så mange av Kristi bekjennende tilhengere å ta imot lyset fra himmelen. Som jødene i gammel tid, kjente de ikke sin besøkelsestid.34 Fordi de var stolte og vantro, gikk Herren forbi dem og åpenbarte sannheten for slike som, i likhet med gjeterne utenfor Betlehem og vismennene fra Østen, fulgte alt det lyset de fikk. MHK 248.2