Mot historiens klimaks

På flukt til frihet

De engelske reformatorene forkastet romerkirkens læresystem, men holdt fast ved mange av seremoniene. Selv om den engelske kirke ikke anerkjente Roms myndighet og troslære, beholdt den en hel del av dens skikker og former i sin gudstjeneste. De mente at dette ikke var noen samvittighetssak. Ettersom det ikke var påbudt i Bibelen, var det uvesentlig. Men det var heller ikke direkte forbudt, og derfor ikke ondt i seg selv. Når de likevel holdt fast på disse ytre formene, mente de at det bidrog til å minske kløften mellom de reformerte kirkesamfunn og romerkirken, og at det da ville bli lettere for katolikkene å akseptere den protestantiske tro. MHK 227.1

For de konservative som var villige til innrømmelser, var disse argumentene avgjørende. Men andre så annerledes på det. Det faktum at disse skikkene kunne “danne bro over kløften mellom Rom og reformasjonen”,¹ så de som et avgjørende argument for å avskaffe dem. De betraktet dem som et tegn på det slaveriet de var løst fra, og som de ikke hadde lyst til å oppleve på ny. De sa at Gud i sitt ord har fastlagt reglene for gudstjenesten, og at mennesker ikke har rett til å ta noe fra eller legge noe til. Det store frafallet begynte nettopp med at man ville sette kirkens myndighet i stedet for Guds. I begynnelsen påbød Rom det som Gud ikke direkte hadde forbudt, og endte med å forby det som Gud uttrykkelig hadde påbudt. MHK 227.2

Mange ønsket oppriktig å vende tilbake til den renhet og enkelhet som preget de første kristne. De betraktet mange av skikkene i den engelske kirke som rester fra avgudsdyrkelsen, og hadde ikke samvittighet til å ta del i dem. Men kirken ble støttet av de verdslige myndigheter og tillot ingen avvik. Loven krevde at alle skulle ta del i gudstjenesten, og det var forbudt å holde private oppbyggelser. Slikt ble straffet med fengsel, forvisning eller død. MHK 227.3