Mot historiens klimaks

Fornuftens gudinne

Da Frankrike hadde forlatt tilbedelsen av den levende Gud, “som er høyt opphøyet, som troner evig”, varte det ikke lenge før nasjonen sank ned i fornedrende avguderi. Man tilbad “fornuftens gudinne”, personifisert av en lastefull kvinne. Og dette skjedde i den lovgivende forsamling, landets øverste myndighet. MHK 216.4

I denne forrykte situasjonen er en av seremoniene uten sidestykke når det gjelder dårskap og ugudelighet. Nasjonalforsamlingens dører ble åpnet, og i spissen for et orkester kom bystyret i høytidelig prosesjon, mens de sang en hymne til ære for friheten. Mellom seg hadde de en tilslørt kvinne som de kalte “fornuftens gudinne”. For fremtiden skulle hun tilbes. Etter at hun var ført frem foran forsamlingen, ble sløret fjernet under utfoldelse av stort seremoniell, og hun fikk deretter plass til høyre for presidenten. De kjente henne igjen som dansepike ved operaen. Frankrikes nasjonalforsamling hyllet denne personen som den beste representant for den fornuften de tilbad. MHK 216.5

Denne ugudelige og latterlige komedie ble noe av en motesak, og innsettelsen av “fornuftens gudinne” ble gjentatt ut over landet der folk gjerne ville vise at de var på høyde med revolusjonen.¹⁶ MHK 217.1

Taleren som innledet fornuftstilbedelsen, erklærte: “Lovgivere! Fanatismen har måttet vike for fornuften. Dens matte øyne kunne ikke tåle det klare lyset. En veldig folkemengde er i dag til stede under disse gotiske hvelvinger som for første gang gjenlyder av sannheten. Her har det franske folk nå feiret den eneste sanne tilbedelse - tilbedelsen av friheten og fornuften. Her har vi uttalt ønsket om fremgang for republikkens våpen. Her har vi oppgitt livløse guder til fordel for fornuften, den levende statue, naturens mesterverk.”¹⁷ MHK 217.2

Da gudinnen ble ført inn i nasjonalforsamlingen, tok taleren henne i hånden og uttalte, idet han henvendte seg til forsamlingen: “Dødelige! skjelv ikke lenger for den maktesløse torden fra en Gud som frykten deres har skapt. Heretter skal dere ikke anerkjenne noen annen guddom enn fornuften! Her ser dere dens reneste og edleste bilde. Hvis dere må ha noen å tilbe, bør dere bare tilbe slike som denne. ... Knel for frihetens høye senat, fornuftens slør!” MHK 217.3

Etter at presidenten hadde omfavnet guddinnen, ble hun plassert i en praktfull vogn og ført forbi en uhyre menneskemengde til Notre Damekatedralen for å innta guddommens plass. Der ble hun plassert på høyalteret og hyllet av hele forsamlingen.¹⁸ MHK 218.1

Ikke lenge etter ble Bibelen offentlig brent. En dag gjorde representanter for det offentlige museumsselskapet sin entre i rådhuset og ropte: “Leve fornuften!” mens de på en stake bar med seg forkullede rester av forskjellige bøker, deriblant bønnebøker, messebøker og Bibelen. Presidenten uttalte: “I et stort bål har de sonet for alle tåpeligheter som de har fått menneskeslekten til å begå.”¹⁹ MHK 218.2