Mot historiens klimaks

Metodismens grunnlegger

Hundre år senere, i en åndelig mørketid, stod Whitefield og brødrene Wesley frem som Guds fakkelbærere. Under den offisielle kirkens dominans var det engelske folk sunket ned i en tilstand av religiøst frafall som knapt kunne skjelnes fra hedenskap. Geistligheten var mest opptatt av naturfilosofi, som også preget deres teologi. De høyere samfunnslag gjorde narr av fromhet og skrøt av å være hevet over den slags fanatisme. De lavere lag av folket var svært uvitende og lastefulle, mens kirken ikke lenger hadde mot og tro til å støtte sannhetens sak. MHK 198.5

Læren om rettferdiggjørelse ved tro, som Luther så klart hadde forkynt, var nesten helt tapt av syne og erstattet med det katolske prinsipp om å stole på gode gjerninger til frelse. Whitefield og brødrene Wesley, som tilhørte den engelske kirke, søkte oppriktig å vinne gunst hos Gud. De var opplært til å tro at dette kunne oppnås ved å leve rett og praktisere de religiøse seremonier. MHK 200.1

Da Charles Wesley en gang ble syk og trodde at døden nærmet seg, ble han spurt om hva han grunnet sitt håp om evig liv på. Han svarte: “Jeg har tjent Gud etter beste evne.” Da han som hadde spurt, ikke syntes å være helt tilfreds med svaret, tenkte Wesley: “Er ikke mine anstrengelser et tilstrekkelig grunnlag for mitt håp? Vil han frakjenne meg min innsats? Jeg har ikke noe annet å holde meg til.” Så tett var mørket som ruget over kirken, at det skjulte forsoningen, berøvet Kristus hans herlighet og vendte menneskenes sinn bort fra deres eneste håp om frelse - den korsfestede frelsers blod.⁷ MHK 200.2

Det ble klart for John Wesley (1703-91), metodismens grunnlegger, og tilhengerne hans at sann kristendom har å gjøre med menneskets indre, og at Guds lov gjelder tankelivet så vel som våre ord og handlinger. Nå forstod de at hjertets renhet var like viktig som en korrekt livsførsel, og de bestemte seg for å endre livskurs. MHK 200.3

Ved mye bønn og store anstrengelser prøvde de å undertrykke sin onde natur. De levde i selvfornektelse, godgjørenhet og ydmykhet og overholdt nøye alt som de mente ville hjelpe dem til å oppnå det de fremfor alt ønsket - den hellighet som kunne sikre dem gunst hos Gud. Men de fant ikke det de søkte. Forgjeves var deres forsøk på å frigjøre seg fra syndens fordømmelse og bryte dens makt. Det var den samme kampen Luther hadde opplevd i klostercellen i Erfurt. Det var det samme spørsmålet som hadde plaget ham: Hvordan kan et menneske være rettferdig overfor Gud? MHK 200.4

Sannhetens flamme som nesten var sloknet på protestantismens altere, skulle bli tent igjen med den gamle fakkel som bøhmiske kristne hadde bevart ned gjennom tidene. Etter reformasjonen var protestantismen i Bøhmen blitt trampet ned av romerske horder. Alle som ikke ville fornekte sannheten, ble jaget bort. Noen fant tilflukt i Sachsen, der de bevarte den gamle tro. Fra etterkommere av disse kristne kom lyset til Wesley og tilhengerne hans. MHK 200.5