Mot historiens klimaks

Tysklands fiender sikrer reformasjonens utbredelse

Reformasjonen var inne i en mørk og truende tid. Til tross for erklæringen fra Worms som gjorde Luther fredløs og forbød hans troslære, hadde det inntil da vært religiøs toleranse i riket. Gud hadde sørget for at de krefter som motarbeidet sannheten, ble holdt i sjakk. Karl 5. var innstilt på å knuse reformasjonen, men hver gang han skulle slå til, ble slaget avverget. MHK 153.2

Gang på gang lot det til å være ute med dem som våget å sette seg opp mot Rom. Men i det avgjørende øyeblikk marsjerte den tyrkiske hæren opp langs grensen mot øst, eller kongen av Frankrike eller endog paven selv erklærte keiseren krig fordi de var misunnelige over at hans makt stadig økte. Mens nasjonene var opptatt av uro og stridigheter, fikk reformasjonen anledning til å konsolidere seg og vinne terreng. MHK 153.3

Endelig hadde de pavelige herskere fått bilagt sine innbyrdes feider så de kunne gjøre felles sak mot reformatorene. Riksdagen i Speyer i 1526 hadde gitt hvert land full religiøs frihet inntil det kunne holdes et alminnelig kirkemøte. Men så snart faren var over, sammenkalte keiseren en ny riksdag som skulle møte i Speyer i 1529 for å treffe tiltak som kunne gjøre ende på reformasjonen. Man skulle prøve å få fyrstene til å stå sammen mot reformasjonen, så vidt mulig med fredelige midler. Hvis dette slo feil, var keiseren innstilt på å bruke makt. Pavens tilhengere jublet. De kom til Speyer i flokk og følge, og de la ikke skjul på sitt fiendskap mot reformatorene og alle som støttet dem. Som Melanchton uttrykte det: “Vi er verdens utskudd og gjenstand for dens avsky, men Kristus vil se til sitt arme folk og beskytte det.”² MHK 153.4