Slektenes Håp

Jesus blir korsfestet

Da de kom til retterstedet, ble fangene festet til torturredskapet. De to røverne prøvde å vri seg ut av hendene på dem som naglet dem til korset. Men Jesus gjorde ingen motstand. Støttet av den elskede disippel Johannes hadde Jesu mor fulgt etter sin sønn til Golgata. Hun hadde sett ham segne under vekten av korset og hadde lengtet etter å støtte det skamslåtte hodet og vaske den pannen som en gang hadde hvilt mot brystet hennes. Men hun ble nektet dette privilegium. I likhet med disiplene hadde hun fremdeles det håp at Jesus ville åpenbare sin makt og gjøre seg fri fra sine fiender. Så sank hennes mot igjen når hun kom til å tenke på hvordan han hadde forutsagt nettopp de hendelser som da fant sted. SH 565.4

Da røverne ble naglet til korset, så hun på dem med pinefull uvisshet. Ville han som hadde gitt livet tilbake til de døde, tillate at han selv ble korsfestet? Ville Guds Sønn finne seg i å bli drept på en så grufull måte? Måtte hun oppgi sin tro på at Jesus var Messias? Måtte hun være vitne til hans skam og sorg uten engang å få anledning til å hjelpe ham i hans nød? Hun så at hendene hans ble strakt ut på korset. Hammeren og naglene ble hentet. Da naglene ble drevet inn i de ømme musklene, førte disiplene Jesu mor bort fra den grufulle scenen i nesten bevisstløs tilstand. Selv var de fullstendig knust av sorg. SH 565.5

Fra Jesus lød det ikke en eneste klage. Ansiktet var fortsatt rolig og klart, men det var store dråper av svette på pannen. Ingen medfølende hånd fikk tørke bort dødens dugg fra ansiktet, og det var ingen som uttrykte medfølelse og forsikring om uforanderlig troskap til styrke for ham i hans menneskelighet. Mens soldatene utførte sin fryktelige gjerning, bad Jesus for sine fiender: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” SH 566.1

Tankene hans gikk fra det han selv måtte lide, til den synd hans forfølgere pådrog seg, og den fryktelige gjengjeldelse de ville møte. Ingen forbannelser ble nedkalt over soldatene som behandlet ham så brutalt. Ingen hevn ble uttalt over prestene og rådsherrene som hoverte over at deres planer hadde lykkes. Kristus syntes inderlig synd på dem i deres uvitenhet og skyld. Han hvisket bare en bønn om at de måtte bli tilgitt, “for de vet ikke hva de gjør”. SH 566.2

Hadde de visst at han de hadde utlevert til tortur, var kommet for å frelse den syndige slekt fra evig undergang, ville de blitt grepet av anger og redsel. Men deres uvitenhet fjernet ikke skylden fra dem, for de hadde anledning til å kunne kjenne Jesus og ta imot ham som sin frelser. Likevel ville noen av dem innse sin synd, angre og vende om. Ved sin ubotferdighet ville andre gjøre det umulig at Kristi bønn for dem kunne bli oppfylt. Men Guds hensikt ville likevel bli fullbyrdet. Jesus vant retten til å bli menneskenes talsmann hos Faderen. SH 566.3

Denne bønnen som Kristus bad for sine fiender, omfattet hele verden. Den innbefattet hver eneste synder som hadde levd eller ville komme til å leve fra verdens begynnelse til tidens slutt. Skylden for å ha korsfestet Guds Sønn hviler på alle. Tilgivelse tilbys uforskyldt til alle. “Den som vil”, kan få fred med Gud og arve evig liv. SH 566.4