Slektenes Håp

Jesus blir tatt til fange

Disiplene som sov, var plutselig blitt vekket av det lyset som omgav Jesus. De så engelen som bøyde seg over deres Herre som lå utstrakt på jorden. De så at han løftet hans hode til sitt bryst og pekte opp mot himmelen. De hørte stemmen hans som lød som den herligste musikk, og som talte trøstende og håpefulle ord. Det fikk disiplene til å minnes det som hendte på Forklarelsens berg. De husket den herlighet som hadde omgitt Jesus i templet, og Guds røst som hadde talt fra skyen. Nå ble denne samme herlighet igjen åpenbart, og de følte ikke lenger noen frykt for sin mester. Han var under Guds omsorg. En mektig engel var blitt sendt for å beskytte ham. Trette som de er, gir disiplene igjen etter for den merkelige døsighet som overvelder dem. Igjen finner Jesus dem sovende. SH 524.1

Sørgmodig ser han på dem og sier: “Dere sover og hviler fremdeles? Stunden er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.” Mens han enda talte, hørte han fottrinnene til pøbelhopen som lette etter ham. Og han sa: “Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.” SH 524.2

Ikke noe spor av den sjelekval Jesus nettopp hadde opplevd, var synlig da han gikk frem for å møte forræderen. Han stod foran disiplene og sa til flokken som nærmet seg: “Hvem leter dere etter?” De svarte: “Jesus fra Nasaret.” “Det er meg,” sa Jesus. Da han sa dette, kom den engelen som nylig hadde hjulpet ham, og stilte seg mellom ham og pøbelhopen. Et guddommelig lys strålte over ansiktet hans, og noe som lignet en due, overskygget ham. Overfor denne guddommelige herlighet kunne drapsmennene ikke holde stand et øyeblikk. De ravet vaklende tilbake. Prestene, de eldste, soldatene og til og med Judas falt til jorden som døde. SH 524.3

Engelen trakk seg tilbake, og lyset svant bort. Jesus hadde anledning til å komme seg unna, men han ble hvor han var, rolig og behersket. Lik en som var blitt herliggjort, stod han midt i den forherdede flokken som nå lå hjelpeløs foran ham. Disiplene så på dette, tause av forundring og ærefrykt. SH 524.4

Men situasjonen endret seg raskt. Pøbelhopen begynte å trenge seg innpå. De romerske soldatene, prestene og Judas samlet seg omkring Jesus. De syntes å skamme seg over sin svakhet, og fryktet for at han skulle slippe unna. Igjen spurte Jesus: “Hvem leter dere etter?” De hadde fått bevis for at han som stod foran dem, var Guds Sønn, men de ville ikke la seg overbevise. På spørsmålet: “Hvem leter dere etter?” svarte de igjen: “Jesus fra Nasaret.” Jesus sa da: “Jeg har sagt dere at det er meg. Leter dere etter meg, så la disse andre gå!” Og han pekte på disiplene. Han visste hvor svak deres tro var, og han ville verne dem mot fristelser og prøver. For deres skyld var han beredt til å ofre seg selv. SH 524.5

Forræderen Judas glemte ikke den rollen han skulle spille. Da pøbelen kom inn i hagen, var det han som viste vei, og øverstepresten fulgte like etter. Judas hadde gitt Jesu forfølgere et tegn og sagt: “Den jeg kysser, han er det. Grip ham!”7 Nå later han som om han ikke har noe med dem å gjøre. Han går helt bort til Jesus og tar ham i hånden som en fortrolig venn. Med ordene: “Vær hilset, rabbi!” kysser han ham gjentatte ganger. Det så ut som om han gråt og følte medlidenhet med Jesus. SH 525.1

Jesus sa til ham: “Min venn, gjør det du er kommet for å gjøre.” Stemmen skalv av sorg da han føyde til: “Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?” Dette burde ha vekket forræderens samvittighet og rørt hans harde hjerte. Men nå var han blottet for æresfølelse, troskap og menneskelig medfølelse. Skamløs og trassig stod han der uten noe som tydet på at han var villig til å gi etter. Han hadde gitt seg i Satans vold, og hadde ingen kraft til å stå ham imot. Jesus avviste ikke forræderens kyss. SH 525.2

Pøbelhopen ble dristigere da de så at Judas rørte ved ham som de like før hadde sett herliggjort. Nå grep de fatt i Jesus og begynte å binde de hendene som alltid hadde vært opptatt med å gjøre godt. SH 525.3

Disiplene hadde tenkt at Jesus ikke ville gå med på å la seg gripe, for den samme kraften som hadde fått pøbelhopen til å falle til jorden som døde, kunne holdt dem hjelpeløse inntil Jesus og de som var med ham, hadde kommet seg bort. Disiplene ble skuffet og harme da det ble tatt frem tau for å binde hendene til Jesus. Sinnet flammet opp i Peter. Brått drog han sverdet og forsøkte å forsvare Mesteren. Men han greide bare å hogge øret av øversteprestens tjener. Da Jesus så hva som skjedde, gjorde han seg fri, selv om de romerske soldatene holdt ham fast, og han sa: “La være med det!” Så rørte han ved øret som var blitt skadet, og øyeblikkelig ble det legt. “Stikk sverdet på plass igjen,” sa han til Peter. “For den som griper til sverd, skal falle for sverd. Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?” En legion i stedet for hver av disiplene! Hvorfor redder han ikke seg selv og oss? tenkte disiplene. Som svar på den tanken de ikke hadde gitt uttrykk for, føyde Jesus til: “Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette må skje?” “Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?” SH 525.4

De jødiske lederes offisielle verdighet hindret dem ikke fra å ta del i forfølgelsen av Jesus. Å få arrestert ham var altfor viktig til å bli overlatt til underordnede. De utspekulerte prestene og eldste hadde slått seg sammen med tempelvakten og folkehopen som fulgte med Judas til Getsemane. Hvilket selskap å slutte seg til for disse verdige menn - en pøbelflokk som var på jakt etter spenning, og utrustet med alle slags redskaper som om de drev jakt på et villdyr! SH 525.5

Jesus snudde seg mot prestene og de eldste og festet sitt forskende blikk på dem. Det han sa, ville de aldri kunne glemme så lenge de levde. Det var som skarpe piler fra Den Allmektige. Med verdighet sa han: “Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke.” Dere hadde all mulig anledning til å legge hånd på meg, men dere gjorde ingen ting. Natten passer bedre for den gjerning dere gjør. “Dette er deres time, nå er det mørket som rår.” SH 525.6

Disiplene ble skrekkslagne da de så at Jesus lot seg grip og binde. De følte seg støtt fordi han lot denne ydmykelsen ramme ham selv og dem. De kunne ikke forstå hvorfor han handlet slik, og de klandret ham for at han gav seg pøbelen i vold. I harme og frykt foreslo Peter at de skulle redde seg selv, og de fulgte hans forslag. “Da forlot alle disiplene ham og flyktet.” Men Jesus hadde på forhånd sagt at de ville forlate ham: “Den tid kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.” Matt 26,36-56; Mark ]4,32-50; Luk 22,39-53; Joh 18,1-12 SH 526.1