Slektenes Håp

Den tredje bønnekampen

Jesus snudde seg og gikk igjen bort dit hvor han kunne være helt alene. Der falt han til jorden, overveldet av redselen fra det store mørket. Det menneskelige i Guds Sønn skalv i denne prøvens stund. Nå bad han ikke for disiplene, at deres tro ikke måtte svikte. Han bad for sin egen fristede og forpinte sjel. SH 522.3

Det fryktelige øyeblikket var kommet - det som skulle avgjøre verdens skjebne. Menneskehetens skjebne lå dirrende i vektskålen. Selv nå kunne Kristus nekte å drikke den kalken som var tilmålt straffskyldige mennesker. Enda var det ikke for sent. Han kunne tørke blodsvetten av pannen og overlate menneskene til å omkomme i sin synd. Han kunne si: La overtrederen få straffen for sin synd, og jeg vil vende tilbake til min Far! SH 522.4

Vil Guds Sønn virkelig drikke ydmykelsens og sjeleangstens bitre kalk? Vil den uskyldige lide følgene av syndens forbannelse for å frelse de skyldige? Med skjelvende stemme utbryter han: “Min far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.” SH 522.5

Tre ganger har han bedt denne bønnen. Tre ganger har det menneskelige i ham veket tilbake for det siste, avgjørende offer. Men nå dukker menneskeslektens historie opp for verdens gjenløser. Han ser at lovens overtredere må omkomme hvis de blir overlatt til seg selv. Han ser menneskets hjelpeløshet. Han ser syndens makt. En fortapt verdens lidelser og elendighet viser seg for ham. Han ser den skjebne som truer den, og han treffer sin beslutning. Han vil frelse menneskene, hva det enn skal koste ham selv. Han tar imot bloddåpen for at millioner som holder på å gå fortapt, kan få evig liv. Han har forlatt himmelen, der alt er renhet, lykke og herlighet, for å frelse det ene fortapte får, den eneste verden som har falt i synd. Han vil ikke vike unna sin misjon. Han vil bli forsoneren for en slekt som har valgt å synde. Nå er hans bønn bare preget av underkastelse. “Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.” SH 522.6

Etter at traff denne avgjørelsen, falt han som døende til jorden. Hvor var nå disiplene, så de kunne holde hendene sine under hodet til sin avmektige mester, og væte pannen til ham som var “verre tilredt enn noen mann”? Jesus tråkket vinpressen alene, og av folkene var ingen med ham.6 SH 523.1

Men Gud led med sin Sønn. Engler var vitne til Kristi sjeleangst. De så sin Herre omsluttet av legioner av demoniske krefter og hvordan han ble trykket ned av en gyselig og hemmelighetsfull redsel. Det var stillhet i himmelen. Ingen harpe ble rørt. Faderen holdt tilbake strålene av lys, kjærlighet og glans fra sin kjære Sønn. Hvis dødelige mennesker kunne ha sett englehærens forbauselse da den i stum smerte betraktet dette, ville de bedre forstått hvor utålelig synden er i hans øyne. SH 523.2