Slektenes Håp

Gudsrikets grunnlov

Påsketiden nærmet seg, og Jesus begav seg igjen på vei mot Jerusalem. Han var fylt av den fred som kommer av å være i fullkommen harmoni med Faderens vilje, og med hastige skritt skyndte han seg mot stedet der han skulle ofres. Men over disiplene kom det en fornemmelse av noe hemmelighetsfullt, av tvil og frykt. Jesus gikk foran dem. Disiplene var oppskaket, og de som fulgte med, var redde. SH 408.1

Igjen kalte Jesus de tolv til seg, og mer bestemt enn noen gang tidligere fortalte han dem at han skulle bli forrådt og om det han måtte lide. “Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han oppstå.” Men de skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forstod ikke hva han mente. SH 408.2

Hadde de ikke nylig forkynt at “himmelriket er nær”? Hadde ikke Jesus selv lovt at mange skulle sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike? Hadde han ikke lovt at alle som hadde forlatt noe for hans skyld, skulle få hundre foll igjen i dette livet og få del i hans rike? Og hadde han ikke gitt de tolv det spesielle løfte om ærefulle posisjoner i sitt rike: å sitte på troner og dømme Israels tolv stammer? Og han hadde gjentatt at alt som var skrevet om ham i profetiene, skulle bli oppfylt. Og hadde ikke profetene forutsagt herligheten i Messias-riket? I lyset av dette syntes hans uttalelser om å bli forrådt, forfulgt og lide døden å være svevende og uvirkelige. Hvilke vanskeligheter som enn kunne komme, så trodde de at riket snart skulle opprettes. SH 408.3