Alfa og Omega 4
Troen ble belønnet
Jesus tok øyeblikkelig av sted til offiserens hjem, men det gikk heller langsomt på grunn av folkemengden som trengte seg tett inn på ham. Ryktet om at Jesus var underveis gikk foran ham. Offiseren, som ikke hadde høye tanker om seg selv, sendte bud til Jesus: «Herre, gjør deg ikke mer bry! Jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus.» Men Jesus fortsatte sin vei. Da offiseren endelig dristet seg til å nærme seg ham, fullførte han budskapet med å si: «Derfor våget jeg heller ikke selv å komme til deg. Men si bare et ord, så vil gutten bli frisk. For jeg står selv under kommando, men har også soldater under meg. Sier jeg til én av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.» Med andre ord: Likesom jeg representerer den romerske makt, og mine soldater anerkjenner min myndighet, representerer du den evige Guds makt, og alt det skapte er lydig mot ditt ord. Du kan befale at sykdommen skal forsvinne, og den vil lyde deg. Du kan tilkalle dine him-melske sendebud, og de vil bringe le-gende kraft. Si bare et ord, så blir min tjener helbredet! AoO4 270.1
«Jesus undret seg da han hørte dette, og han vendte seg til mengden som fulgte ham, og sa: «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.» Og til offiseren sa han: «Gå hjem! Det skal bli som du trodde.» Og tjeneren ble frisk i samme stund.» AoO4 270.2
Jødenes eldste, som anbefalte offi-seren til Kristus, hadde vist hvor lite de forstod av innholdet i evangeliet. AoO4 270.3
De skjønte ikke at det eneste vi kan påberope oss når det gjelder Guds barmhjertighet, er vår store nød. I sin selvrettferdighet anbefalte de offiseren fordi han viste velvilje mot «vårt folk». Men offiseren sa om seg selv: «Jeg er ikke verdig.» Han var blitt berørt av Kristi nåde, og han innså sin egen uverdighet. Likevel var han ikke redd for å be om hjelp. Han stolte ikke på sin egen godhet, men påberopte seg bare sin store trang. Ved tro forstod han hvordan Kristus virkelig var. Han trodde ikke bare på ham som en undergjører, men som menneskehetens venn og frelser. AoO4 270.4
Det er slik enhver synder må komme til Kristus. «Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig.» 2 Når Satan forteller deg at du er en synder og ikke kan håpe på å få noen velsignelser fra Gud, så fortell ham at Kristus kom til verden for å frelse syndere. Vi har ikke noe som kan anbefale oss hos Gud. Men det som vi kan påberope oss nå og alltid, er vår full-stendig hjelpeløse tilstand. Den gjør hans gjenløsende makt til en nødvendighet. Når vi gir avkall på all tillit til oss selv, kan vi se hen til Golgatas kors og si: AoO4 270.5
«Intet bringer jeg til deg,
kun til korset klynger meg.»
AoO4 270.6
Helt fra sin barndom av var jødene blitt undervist om Messias’ gjerning. De hadde de inspirerte uttalelser av patriarker og profeter så vel som den symbolske undervisning i offertjenesten. Men de ringeaktet lyset, og nå så de ikke noe hos Jesus som tiltalte dem. Offiseren derimot var født i hedenskapet og oppdratt til avgudsdyrkelse i keisertidens Rom. Han hadde fått militær utdanning og var tilsynelatende avskåret fra åndelig liv både på grunn av utdanning og det miljø han levde i. Videre var han holdt utenfor på grunn av jødenes religiøse forblindelse og den forakt hans egne landsmenn hadde for Israels folk. Denne mannen oppfattet den sannhet som Abrahams etterkommere var blinde for. Han ventet ikke for å se om jødene selv ville ta imot ham som hevdet at han var deres Messias. Da «det sanne lys, som lyser for hvert menneske», 3 skinte på ham, fikk han som var så langt borte, syn for Guds Sønns herlighet. AoO4 272.1
For Jesus var dette en forsmak på den gjerning som evangeliet skulle utføre blant hedningene. Med glede så han frem til at mennesker fra alle nasjoner skulle samles i hans rike. Med dyp sorg gjorde han det klart for jødene hvilke følger det ville få å forkaste hans nåde: «Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men ar-vingene til riket skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner.» Mange innretter seg fremdeles slik at de vil mote den samme skjebnesvangre skuffelse. Mens men-nesker i hedenskapets morke tar imot hans nåde, er det mange i kristne land som bare har ringeakt til overs for lyset som skinner på dem. AoO4 272.2