Mot historiens klimaks

Jerusalems skjebne forutsagt

“Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet deg.”¹ MHK 9.1

Fra toppen av Oljeberget så Jesus ut over Jerusalem. Alt var så vakkert og fredfullt. Det var påske, og fra mange land hadde Jakobs ætlinger kommet for å feire den store nasjonalfesten. Omgitt av hager og vingårder og grønne skråninger der pilegrimene hadde slått opp teltene, raget de terrasseformede høydedrag og praktfulle palasser. Og der lå de ruvende festningsverkene rundt Israels hovedstad. Det var som om Sions datter stolt ville si: “Her troner jeg som dronning, ... og sorg skal jeg aldri vite av.” Byen var like vakker og i egne øyne like sikker på himmelens velvilje som da den kongelige trubadur århundrer i forveien sang: “Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden, Sion-fjellet lengst i nord, den store konges by.”² De praktfulle tempelbygningene dominerte synsfeltet. Strålene fra solnedgangen lyste opp de snøhvite marmormurene og gav gjenskinn fra gylne porter, tårn og spir. Dette var “skjønnhetens krone” - jødefolkets stolthet. Ingen israelitt kunne se ut over denne byen uten å føle glede og beundring. MHK 9.2

Men Jesus var opptatt av helt andre ting. “Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den.”³ Midt under festgleden da Jesus drog inn i byen, mens folk viftet med palmegrener, og glade hosiannarop gav ekko fra fjellene, og mens tusentalls stemmer utropte verdens frelser til konge, ble han plutselig overveldet av en uforklarlig sorg. Guds Sønn, som Israel hadde fått løfte om, han som hadde seiret over døden og frigjort dens fanger, felte nå tårer. Det var ikke vanlig sorg, men en overveldende angst som han ikke kunne skjule. MHK 9.3